Julias høyrefot treffer perrongen. En ny dag, en ny by. Denne gang Zürich. Hun føler seg som en spion i en halvdårlig film fra den kalde krigen, der hun trekker glidelåsen på jakken så langt opp som mulig mens hun vandrer bortover perrongen. Vinter i Mellom-Europa er ikke som vinter i Sør-Europa – her er temperaturen like over 0 og det er sludd i luften. Julia lurer på hva hun skal gjøre nå. Kalenderen viser stadig lenger inn i desember, og julelysene som henger her og der, får henne til å tenke ekstra på familien og Norge. Det er kanskje på tide å komme seg hjem, bare bite i det sure eplet og ta et fly hjem. Raskt, effektivt og tidsbesparende, men hva er gleden i det da? Det er ikke noe poeng i å komme hjem et par uker før jul, bare for å henge på jenterommet og drive dank. Og å be om å få begynne i jobben allerede nå frister heller ikke. Det er nå hun er fri og har muligheten til å reise rundt, så hvorfor forkorte reisen?

Pau … Julia blir nervøs bare av å tenke på ham. Hvordan fant han henne i Varese? Det skulle ikke være mulig. Julia gnagde på det spørsmålet i hele går og i hele natt, og det eneste svaret hun kommer på er Mark og Randy. Pau sa han hadde snakket med Mark og Randy – de må ha sagt hun skulle til Varese. Og så må Pau ha lett rundt i Varese til han kom til et hotell der de kjente igjen beskrivelsen av henne. Varese er ikke en liten by, men det er ikke akkurat Paris, ikke engang Oslo. Pau kan ha hatt flaks. Julia har landet på at det må være forklaringen. Men, sa hun til Mark og Randy at hun skulle til Varese? Julia vet hun ikke snakket om Varese den dagen hun reiste, men det kan hende hun nevnte det tidligere.

At Julia nå er i Zürich er mer tilfeldig. Da hun flyktet fra Pau hadde hun bare hentet tingene sine fra hotellet og hevet seg på første buss. Bussen viste seg å gå til gokk. Deretter byttet hun til en buss som gikk til hutaheiti. På dette tidspunktet hadde hun fått roet nervene. Hun visste hva Pau var interessert i, men Julia ville ikke gi ham det. Selv om Pau er gammel, kan det godt hende han er i stand til å ta det han vil ha, men da må han først komme tett nok på henne. Da var det bare å sørge for at han ikke kom nære nok. Verden er stor, til og med Norge er stort. Og Pau vet ingenting om henne, bortsett fra fornavnet. Et navn hun deler med over 4 300 andre i Norge. Han har ikke etternavn, telefonnummer, sosiale media, han vet ikke engang hvor i Norge hun kommer fra. Det må gå bra. Etter å ha roet nervene bestemte Julia seg for å komme seg bort fra hutaheiti, og samtidig langt vekk fra Pau. Da ble først buss og så tog til Zurich den enkleste løsningen. Så nå er det over 200 km mellom henne og der hun sist traff Pau. Men Julia har allikevel bestemt seg for å dra videre. Så etter å ha slått i hjel et par timer på en hyggelig kafé, setter hun seg på neste tog, på vei videre i livet.