De neste 10 dagene blir en slalåmtur fra Vosges-området i vest til Dresden i øst, med et par stopp underveis. Og nå står hun på en gate i et julepyntet Berlin, stirrende mot en bygård. Og ikke en hvilken som helst bygård, Bens bygård. Julia kjenner hjertet slå raskere og hardere enn det pleier, følelsene bruser. Den første tiden etter at de skiltes holdt de kontakten, men det ble for vanskelig. Enten måtte de være med hverandre, eller så måtte de bare bryte tvert, og da måtte det bli sistnevnte. De seneste dagene har Julia undersøkt Bens digitale profiler med lupe. Det er noen bilder av ham og jenter, men de ser ikke ut som kjærestebilder, og hun har ikke funnet noe annet som tyder på at han er i et forhold. Så Julia tok sjansen, og la turen til adressen på den lille lappen hun fikk for så lenge siden. Hun hadde tenkt å sende ham en melding – tenkte faktisk på å gjøre noe så gammeldags som å ringe, som et pek på at han var så gammeldags at han ga henne adressen sin på en lapp – men feiget ut.

Og nå står hun her og venter; usikker på hva hun skal gjøre; føler seg litt som en stalker. Julia skjønner jo at hun enten må ta det første steget, eller bare la Ben være Ben og finne på noen annet. Julia finner frem mobilen og videoringer Julieta. Igjen. Det var Julias egen idé å dra til Berlin og gjøre dette, men etter at hun fortalte det til Julieta har hun fått mye støtte. Julieta svarer etter første ring, og tar umiddelbart kommandoen. Hun beordrer Julia til å krysse gaten og ringe på. Julia nekter først, men det er jo dette hun egentlig vil, så at Julieta ‘tvinger’ henne er egentlig bare bra, noe Julieta også vet. Julia løfter fingeren til ringeknappen med Bens navn på, kjenner en svak skjelving gjennom kroppen, og lar fingeren henge i luften. «HEI!» Julieta nærmest brøler til henne gjennom mobilskjermen. «TRYKK!» Så Julia trykker. Det går ett sekund. To sekunder. Uendelig mange sekunder. Så skjer det. Det spraker i høyttaleren og Bens stemme slår mot henne som en varm sommerbris, og hun får ikke ut en lyd. «Hallo?» fortsetter Ben og sier et eller annet på tysk. Julieta brøler på ny gjennom telefonen, og Ben må tydeligvis ha hørt et eller annet, for han sier noe som høres ut som ‘Entschjuldegong’, ‘unnskyld’ et av få tyske ord Julia kan. Julia får omsider åpnet munnen og sier «It’s Julia.» Det blir stillere enn i graven. Julia venter. Julieta venter. Hva Ben gjør er ikke godt å si, men han snakker i alle fall ikke. Julia kjenner hjertet banke hardere og raskere enn noen gang før, og må sliten støtte seg til veggen. Så spraker det fra veggen igjen, og Ben sier «No». Julia kjenner hjertet falle ned i magen, mens skuffelsen av en halv verden ramler i hodet hennes, før hun oppfatter resten av ordene. «that’s a suprise. Come on up. Fourth floor.» En rar busselyd fyller luften, og i det fjerne hører hun Julieta leende be henne åpne døren før den går i lås igjen, så de slipper å gjennomføre ringe-på-prosessen enda en gang. Julia får åpnet døren og beveger seg sakte opp trappene. Ben vil i det minste snakke med henne, men hvordan vil det være? I tredje etasje hører hun noen komme ned trappen og Julia fryser. Sekunder senere ser hun ham. Han er som før. T-skjorte, jeans. Smilende. Før Julia vet ordet av det er hun midt i en god velkomstklem, og spenningen bare renner av henne og sildrer bort. Julieta hviner i telefonen, og Ben spør leende om det er Julieta. Ben hilser og vinker til Julieta, Julia tar farvel og avslutter samtalen. Ben legger armen rundt henne, akkurat høyt nok til at det ikke er ‘upassende’, og fører henne oppover. Vel oppe på trappeavsatsen åpner Ben døren til leiligheten, og Julia får hakeslepp av det hun ser.