Neste morgen er en morgen med blandede følelser. Ja, det var hyggelig i går. Ja, Ben er flott å se på og enda flottere å snakke med. Men. Det kjennes ikke som det gjorde den gangen i sommer. Det er ikke like lekent og lett, ikke de samme følelsesmessige toppene. Nå når den første stormende forelskelsen har lagt seg, føles han ikke lenger som den perfekte mannen. Han er noe mer enn et ONS, men ikke lenger en hun kan se for seg å leve livet med, om en på hennes alder i det hele tatt har muligheten til å forstå hva sistnevnte skulle innebære. Ben ser ut til å føle omtrent det samme, der de sitter ved frokosten. Julia har ikke spurt direkte, men det virker som om Ben – selv om han virkelig likte henne da de traff hverandre i sommer – ikke var så hodestups forelsket som hun var.  Det bra at de føler det samme, ellers hadde dette blitt en pinlig morgen fulgt av hjertesorg for den ene og dårlig samvittighet for den andre, men samtidig kjenner Julia at hun er litt skuffet. Hun hadde tross alt trodd at Ben virkelig var stormende forelsket i henne, noe som virkelig hadde hjulpet på usikkerheten hennes. Ja, det har aldri vært noe problem for Julia å finne seg en gutt når hun virkelig vil det, men det er fordi de fleste gutter på hennes alder bare tenker på én ting enten de vil det eller ei. Men det å finne en som vil være med henne over lenger tid, på grunn av hvem hun er og hvordan hun ser ut, og ikke bare på grunn av den ene tingen hun som kvinne kan tilby, det har ikke vært enkelt. Ikke at Julia vil gifte seg, eller på annen måte gå inn i et langvarig og forpliktende forhold allerede i dag, men hun vil ha et forhold med mening. Vil ha en som smiler hver gang han ser henne, en som både får henne til å le og som kan snakke om vanskelige ting. En som virkelig bryr seg, og som hun kan være seg selv rundt. En som får henne til å føle seg som den viktigste i verden.

Julia så på seg selv i speilet i går kveld – igjen – snudde seg frem og tilbake, ble mer og mer usikker på seg selv. Puppene, magen, lårene, rumpen – for ikke å snakke om ansiktet, det kan pyntes med sminke, men det er jo umulig å skjule, det er der åpent for verden så alle kan se. Julia vet hun ikke bør tenke slik, vet at hun har noen attraktive trekk, vet at en del til og med mener hun er pen. Julieta har sagt det til henne gang på gang, og venninnene hennes hjemme i Norge likeså, men det går liksom ikke inn. Julia klarer ikke tro på at det er noe de faktisk mener, det kan jo hende de sier det bare for å få henne til å føle seg vel. De er jo venninnene hennes, hva annet kan de si? Så da hun kom ut fra badet hadde hun spurt Ben hva han syntes om henne. Og han hadde sagt alle de riktige tingene, attpåtil gjort ting som understøttet det han sa, noe som hadde gitt Julia ro, og selvtillit, i det minste for en stakket stund. Men selv om han mente det han sa, selv om hun likte ham, så var det ikke nok. Det ville aldri bli de to. Og det var greit for dem begge.

Med frokosten unnagjort oppstår en pinlig taushet. Hva nå? De skjønner nok begge to at det var det, men ingen av dem vil si det. Det blir til slutt Julia som må begynne, etter at hun skjønner at Ben er en for hyggelig vert til å kaste henne ut, og kort tid senere står de i entreen og tar farvel. Et siste kyss, en siste klem, så vandrer Julia ut i Berlins formiddagssol med frostrøyk rundt munnen og en god følelse i kroppen.

Ben stirrer ut vinduet, ser Julia bli stadig mindre langt nede på gaten. Julia er herlig, bare synd hun ikke er herlig nok. Håper hun finner både den og det hun leter etter. Idet Julia har forsvunnet rundt hjørnet senker Ben blikket mot mobilen. Tre ubesvarte meldinger og ett ubesvart anrop fra Francesca, mon tro hva han skal si til henne.