Pau venter irritert ved lyskrysset, og trykker kraftig på gassen idet det blir grønt. Bilen hoster som den pleier, og akkompagneres umiddelbart av Paus egen hosting. Paus hosting er verre nå enn tidligere, og blir alltid ekstra ille når han er alene i bilen. Alene har han ganske enkelt ingen andre å ta hensyn til, samtidig som bilens hosting gir ham et intenst behov for å hoste. Men akkurat nå har han andre ting å tenke på enn den irriterende hosten. Nemlig den irriterende jentungen. Å ta med seg haikere hadde aldri vært i Paus tanker, men da han så Julia på den forlatte landeveien langt nede i Spania for flere uker siden, hadde han fått et innfall. Det hadde slått ham at det ville virke mer «normalt» å være flere i bilen. Dessuten var det lenge siden sist han hadde snakket med noen, og enda lenger siden sist han hadde snakket med noen som ikke var en grinebiter over 60. Han hadde derfor stoppet. Og da han så de to guttene litt lenger borte i veien, hadde han plukket opp de også. De hadde vært amerikanske og artige. Men hendelsen på grensen. Hva som skjedde der, skjønte han fortsatt ikke helt. Noen, og da etter all sannsynlighet Julia, måtte ha funnet et av Paus gjemmesteder og vært dum nok til å stikke av med innholdet på gjemmestedet. Eller kanskje ikke dum egentlig. Hadde det ikke vært for hendelsen på grensen hadde ikke Pau sjekket gjemmestedene sine, og da hadde han ikke oppdaget noe. Han kunne ha kjørt i dager, og tyven kunne ha reist lenge i en motsatt retning. For alt tyven visste, ville det være umulig for Pau å finne ham igjen. Men tyven visste ikke alt. Heldigvis.

På grunn av haikerne måtte Pau først på flukt, og så på jakt. Hoppet hadde han forberedt tidligere, det gjelder å være forberedt. Men hoppmuligheten var der som en forsikring mot uflaks, ikke som en forsikring mot idioti. De idiotguttene og hasjet deres. Idiotjenten og tyveriet hennes.

Det måtte jo være henne. Han hadde sporet opp guttene i Nice. På et fancy hotell, de har mer penger enn de har godt av. Først trodde Pau de latet som om de ikke skjønte noe, men etter hvert hadde ikke Pau annet valg enn å tro på dem. Pau kan nemlig være ganske overbevisende. Han hadde også vært svært tydelig på at de ikke skulle si noe om besøket hans til Julia, noe han, grunnet nevnte overtalelsesferdigheter, var rimelig sikker på at de ville holde. I alle fall på kort sikt. Jo lenger tid det gikk, dess større ville imidlertid sjansen være for at de plapret. Noe annet positivt, var at de hadde tilgang til Julias kontoer på diverse nettsteder han kun kjente navnet på gjennom avisen. Og der hadde de vist ham både det ene og det andre. Hennes fulle navn, hvor hun bor og mer. Pau hadde selvfølgelig visst at ungdommen lagrer alt mulig rart på nettet, men noe annet var å se det. Han hadde til og med vurdert å kjøpe seg en sånn en smarttelefon selv, for et verktøy til undersøkelse og sporing det må være. Men, kan du spore andre, kan de spore deg. Pau kikker ned mot den gamle, firkantede mursteinen som ligger i midtkonsollen avslått og uten simkort, la oss holde det enkelt.

Jentungen er på ingen måte enkel. Han hadde vært tett på henne i Varese, men å konfrontere henne på åsen hadde vært en tabbe. Hun hadde for mange fluktmuligheter, hotellrommet hadde vært bedre. Men men, gjort er gjort. Så nå må han jakte henne i stedet. På kryss og tvers, og tidvis med det som antageligvis er hurtigtog, kommer hun seg frem langt fortere enn ham. Men nå, nå har hun vært i ro på samme sted lenge. Så nå må det skje. Pau stirrer på veiskiltet lenger fremme. «Berlin 20 km.»