Julia går av bussen og stirrer oppglødd ut på det norske fjellandskapet. Etter å ha nådd Oslo tidligere på dagen, vurderte hun å ta buss direkte hjem, men hun valgte i stedet å ta en avstikker innom familiehytten. Julia vet ingen skal opp der før 3. juledag, så hytten er tom, og uten at hun skjønner hvorfor, føler hun at hun trenger litt alenetid. Mamma vil sikkert si hun har vært alene altfor lenge allerede, men det stemmer jo ikke. Det er først de siste knappe to ukene hun stort sett har vært alene. Tidligere har hun jo vært med Julieta, Pepe, Eduardo, og en haug med andre personer, før hun avsluttet det hele med Pau, Mark og Randy. Julia føler derfor at hun trenger å lande litt – rett og slett tenke over hva hun har opplevd i det siste, og hva hun skal gjøre fremover – før hun treffer familien og vennene igjen.

Derfor trakker hun nå lett oppover grusveien, kjenner skoene; som absolutt ikke er laget for dette føret; synke ned i et tynt, tynt snølag under en klar himmel. Kort tid senere er hun fremme ved hytten. Det er en av disse eldre hyttene, fra tiden da man ikke var så nøye med reguleringer og ditt og datt, så den ligger alene godt inne i skogen, utenfor synsvidde fra den nærmeste hytten. Og, heldigvis, er den et godt stykke fra nærmeste hyttefelt. Julia går rundt på baksiden av hytten og ser godt rundt seg for å være på sikre siden. Ikke en person i nærheten. Hun flytter den nå tomme blomsterpotten, og setter seg ned på huk for å taste inn koden på nøkkelboksen. Minutter senere har hun kommet seg innendørs og baler med å få fyr i peisen for å få temperaturen opp til et levelig nivå.

Innsiden av Paus frontvindu er så fullt av skitne spanske gloser at han knapt ser noe. Pau syntes Tyskland var gale, men Norge er jo enda verre. Glatt og kaldt og til og med snø. Verken den hostende bilen eller den hostende Pau er bygget for slike forhold, men de kommer seg i det minste fremover. Rett nok sakte, ettersom Paus dekk ikke er tilpasset disse kjøreforholdene. Pau kjører inn på et busstopp, setter på varsellysene, og går ut. Klokken er ikke 15 enda, men allikevel er solen i ferd med å forsvinne, og det er iskaldt. Pau trekker opp glidelåsen på begge jakkene, i fravær av vinterjakke, virket to jakker som den beste løsningen. Dette minner ham om mannen som gikk med to belter, og han må trekke på smilebåndet. Pau ser seg rundt, stille og fredelig, lys fra hytter i det fjerne, en og annen bil som kjører forbi ham. Han kunne fortsatt med bilen, men veien ser smal og humpete ut, for ikke å snakke om glatt. Pau beslutter at det beste er å fortsette til fots, så han setter seg i bilen og kjører tilbake til parkeringsplassen ved den lokale butikken før han legger av gårde.

Pau stavrer seg oppover på glatte, og etter hvert snøvåte, sko men nå nærmer han seg virkelig. Minutter senere ser han det som må være jentungens hytte. Pau blir stående på den mørklagte veien og tenke. Er hun alene, eller ikke? Det virker rart å dra hjem til julefeiring i Norge, bare for å dra alene til en hytte. Men det er fortsatt et par dager til julaften, som visst er den viktigste juledagen i Norge, så kanskje hun skal videre, eller kanskje hun får besøk i morgen. Pau velger å ikke ta sjanser, og begynner å sirkle rundt hytten, i god avstand fra vinduene, godt skjult inne blant trærne. Det viser seg at det kun kommer lys fra ett rom, fra noe som må være en peis grunnet det flakkende lyset. Pau kan ikke se noen gjennom vinduene, så det er i alle fall ikke full fest der inne. Men det kan være flere enn Julia. Hm. Kan hun / de være bevæpnet? Nei, lite trolig. Hadde Pau vært yngre skulle han ha løpt krumrygget bort til vinduet og kikket raskt inn, men å løpe er vanskelig, og å løpe krumrygget på dette føret virker som en hoftebrekkingsgaranti. Pau bestemmer seg derfor for å bare satse, og skal til å gå mot døren, da han plutselig hører noe.

Pau ser rundt seg og får øye på en skygge på vei opp mot hytten.  Det er en røslig kar, kanskje Julenissens noe tynnere tvilling. Pau humrer lydløst av sin egen morsomhet, noe som utløser en hard kløe i halsen. Pau svelger febrilsk, prøver å holde hostet igjen, men skjønner raskt at det ikke går, og får munnen ned bak toppen av de to jakkene og legger begge armene foran munnen. Et dempet host forlater halsen hans. Skyggen stopper, lytter, og fortsetter, lyden av skyggens sko mot underlaget, må ha gjort at skyggen ikke hørte noe. Skyggen er nå fremme ved døren og går inn. Det lille vinduet i døren forblir mørkt. Hm. Personen skrudde ikke på lyset, virker ikke det litt rart? Pau undrer på hva han skal gjøre – han har ikke tid til å bli stående her hele kvelden og natten, og hva hvis det kommer flere. Nei, dette får bære eller briste. Pau beveger seg, så sakte og lydløst som en gammel mann kan, i retning døren.

Julia sitter i sofaen med et teppe godt rundt seg, da hun plutselig synes hun hører noe utenfor. Julia løfter hodet og lytter. Ingenting. Det må ha vært innbilning. Hun er trøtt etter lang tid på veien, og er i ferd med å duppe av, da hun igjen hører en lyd. Hodet hennes rykker automatisk opp, men gjennom halvåpne øyne og trøtte ører verken ser eller hører hun noe, så hun dupper øyeblikkelig av igjen. Sekunder senere spretter hun opp igjen, denne gang lys våken. Det er noen her!

Julia stirrer skrekkslagen mot den lukkede stuedøren. Kom lyden fra andre siden av døren? Eller utenfra. Hun vrir seg mot vinduene, men ser ingenting annet enn mørket som klenger seg til glasset. Hjertet hennes banker. Det må være innbilning. Ingen skal opp her før i romjulen, og ingen vet at hun er her. Og døren er låst, eller glemte hun det? Julia kom inn, lukket døren, lot sekken gli ned på gulvet, hang fra seg jakken, og låste døren? Usikker skyver hun teppet av seg og setter beina på det kalde gulvet. Der var det igjen! Utenfra. Julia snur seg mot vinduet, men ser ingenting i mørket. Knirk. Julia spinner rundt, den lyden kom definitivt innenfra. Julia tar et par raske steg fremover, da hun ser dørhåndtaket på stuedøren bevege seg sakte nedover. En hundredel fryser hun som en hjort i frontlysene fra en møtende trailer, før hun så lydløst som mulig løper bak døren, akkurat før døren sakte begynner å svinge innover. Julia står med ryggen klistret til veggen og ser døren komme nærmere og nærmere. Gulvet knirker – hvem-det-nå-er har tatt et steg inn i stuen. Døren stopper få centimetere fra Julia, som skjønner at hun ikke har kommet langt nok bak døren, venstrearmen hennes stikker nemlig så vidt frem. Julia prøver å trekke armen lenger inn uten å berøre døren, men det går ikke. Hvem-det-nå-er vil se henne med en gang han vender blikket i hennes retning. Et bakhode blir synlig for Julia, og redselen erstattes med forvirring, det er noe kjent med det bakhodet. Men så blir siden av ansiktet synlig, og Julia er igjen vettskremt.