Julia kjenner pulsen stige ytterligere. Tankene farer gjennomhodet. Hun må tekste etter hjelp, kjenner på lommene. Ingenting. I det fjerne skimter hun mobilen liggende på stuebordet. Julia ser at Jens ser mobilen, skjønner at han skjønner at hun er i nærheten. Han ser seg vaktsomt rundt.

Det var lys hos Hansen, var det ikke? Den nest nærmeste hytten, og hvis hun først kommer seg ut i mørket blir det vanskelig for ham å se henne. Julia tar et valg og spinner rundt døren. Samtidig ser hun at Jens snur seg, og blikkene deres møtes. Blikket hans nærmest dytter Julia fremover, så hun mister balansen og snubler over dørstokken. Knær og håndflater smeller mot gulvet, det gjør vondt, men hun skyter opp igjen som en sprinter på vei ut av startblokkene. Adrenalinet pumper, og hun kjenner optimismen fare gjennom kroppen, dette går, denne gangen kommer hun seg unna. Men så kjenner hun armene om livet. Fremovermomentet Julia har river dem begge over ende. Et tidelssekund ligger de på magen på gulvet, Julia underst, Jens halvveis oppå henne. Jens brøler av smerte, og slipper taket i henne. Julia aner ikke hvorfor, men det skyldes at Jens’ knoker smalt i gulvet med vekten av to personer på toppen. Julia krabber fri, kommer seg på bena, men kjenner en hånd lukke seg rundt ankelen, og hun går ned igjen. Julia spreller og kaver, skriker og hyler det hun kan, slår med både knyttede og flate hender, klorer ham i ansiktet, noe som resulterer i vræling fra Jens også. Møblene veltes og ligger strødd. Men hun er mindre enn ham. Og etter hvert klarer Jens å låse henne mot gulvet. Han holder armene hennes i et fast grep, nistirrer ned i øynene hennes, og bruker sin egen vekt til å få kontroll på resten av henne. Hun spreller fortsatt med beina, prøver å få inn et treff der det gjør mest vondt. Men det går ikke. Og det blikket hans, det gir minner, minner som gjør at Julia fryser og blir liggende urørlig.

Pau har hånden på ytterdøren, da han med ett hører et voldsomt lurveleven innenfra. Lydene får Pau til å stoppe og lytte. Antageligvis er det en slåsskamp mellom Julia, Skyggen, og eventuelle andre personer i hytten. Før i tiden hadde ikke Pau brydd seg om slikt. I sine yngre dager hadde han bare brast inn og dominert situasjonen med sin personlighet og fysikk. Tanken på at de andre kunne være bevæpnet hadde aldri bremset ham, han var rett og slett for hurtig. Ikke at han på noe vis kunne løpe fra en kule, det kan ingen, men han kunne agere raskere enn motparten kunne sikte og skyte. Men nå, nå er forsiktighet bedre. Pau sniker seg mot nærmeste vindu og kiker inn.

«Har du savnet meg?» Jens’ stemme skjærer gjennom Julias marg og ben. «Hvor lenge er det siden vi sist så hverandre … Halvannet år, er det ikke?» Julia forblir taus. «Jeg kjenner en som kjører buss her. De går ikke så ofte, som du vet, men jeg var allikevel avhengig av flaks. Og i morges fikk jeg en melding. Her var du, og det var bare å hive seg i bilen. Flaks.» Jens ler. Julia ser han er påvirket av noe; piller, sprøyter; hun vet ikke hva, men han virker verre enn sist. «Du vet hvorfor jeg er her?» Julia rister på hodet. «Har du fortalt noen hva som skjedde sist?» Julia rister på hodet igjen, mens øynene fylles av tårer. «Så så, ikke grin» sier Jens mens han tørker vekk en tåre, «jeg må bare vite at du ikke snakker, så skal alt bli bra.» Høyrehånden hans glir over henne, stopper på steder den ikke burde stoppet. Julia kjenner seg kvalm, kjenner brekninger. Får hun muligheten denne gangen, skal hun bite så hardt hun kan. Men ikke la det gå så langt. Hun hulker høyt. Synet hennes er tåkete av tårene, men plutselig ser hun noe langt og uklart fare gjennom luften og treffe Jens i hodet. Jens grynter og snur hodet, bare for å bli truffet i nesen så blodet spruter. Hva som så skjer, er uklart for Julia. Hun er usikker på om hun besvimte av redsel, eller bare har fortrengt hele hendelsen. Men når hun kommer til seg selv igjen, ligger Jens på gulvet, armer og ben stripset sammen – med en fyr stående ved siden av ham. Fyren snur seg, og Julia ser det er Pau. Julia skal til å flykte igjen, men Pau sier han bare vil ha det som er hans, hun trenger ikke være redd. Julia vet ikke hva hun skal tro, men innen hun får kommet seg på bena, er han nærme nok til å kunne gripe henne, så hun gir opp, trekker seg sammen i fosterstilling, og griner. Pau setter seg ned og holder rundt henne.

Når Julia er ferdiggrått, forteller hun for første gang hva Jens gjorde den gangen for halvannet år siden. Det føles godt å endelig få sagt det til noen, og faktisk føles det lettere å si det til en hun knapt kjenner. Pau lytter og hoster, en hoste som merkelig nok virker beroligende på Julia. Når Julia er ferdig kjenner hun seg helt utmattet, og Pau spør om hun vil straffe Jens. Julia nikker, og før hun får sukk for seg har Pau en snor rundt Jens’ hals. Pau klemmer til og Julia ser Jens vri seg som i dødskrampe, før hun omsider får ropt «Nei!», og Pau stopper. Hun vil ikke klare å ha et liv på samvittigheten, det må være en annen måte. Pau nikker, mens Jens hikster etter luft på gulvet. Pau forklarer, Julia nikker, og Pau smeller til Julia i ansiktet. Det gjør så vondt at hun vakler, så vondt at hun tenker hun aldri har opplevd verre, helt til det neste slaget treffer henne i overkroppen og gjør enda vondere. Julia knekker sammen, vurderer å be Pau stoppe, men biter det i seg. Ja, det gjør vondt, men det gjør ikke så vondt som den gangen. Så hver gang Pau treffer, biter hun det i seg og tenker på smerten fra den gangen, følelsen underveis og etterpå, dette må hun tåle. Og Pau er hurtig, han lar henne ikke hvile og kjenne på smerten, han kjører på for å bli ferdig, og snart er Julia helt mørbanket. Det verker overalt, og hun lurer på hva hun har sagt ja til. Pau sier hun snart vil få godt synlige merker etter slagene. De snur seg mot Jens, som nå ser ut til å ha skjønt noe av planen. Og kort tid senere, skjønner han resten av planen. Han kjemper imot, men det går ikke, og snart har Julia og Pau fått tak i det de vil ha. Pau spinner glasset med innholdet i som et vinglass, mens en tynn dråpe blod renner fra nesen hans og ned på tungen, før han tørker vekk blodrestene fra overleppen med håndbaken. Julia ser ubekvemt på det ekle glasset, mens Pau ser ut til å være helt upåvirket. På gulvet er det nå Jens som ligger og hulker.

Julia og Pau går inn i stuen. Midt på stuebordet står gjenstanden hun tok fra Pau. Julia tar den opp og rekker den tilbake til Pau med et «Unnskyld.» Pau takker. De ser litt på hverandre, ingen ord føles passende, så de nikker og Pau forsvinner ut i natten. Julia venter, som de har avtalt, et par timer slik at Pau skal få kommet seg unna, før hun nyttiggjør seg av innholdet i glasset og ringer 112.

Et par dager senere, etter mye forklaring for først politiet, og deretter familien, er det omsider klart for jul. Julia er på jenterommet, har nettopp fått på seg klærne for julaften. Blåmerket i ansiktet er knapt synlig under sminken, mens resten av merkene er dekket av kjolen. Det ser ut som om alle har kjøpt historien. Jens kom for å ta det han ville ha, noe som jo er 100% sant. Han tok det han ville ha, sovnet, dypt på grunn av rusen, og så bandt Julia ham med stripsene han hadde tenkt å binde henne med. Hun har også fortalt om den første hendelsen for halvannet år siden. Det virker som om politiet tror på henne, men uten både vitner og tekniske bevis for den første hendelsen, spørs det om det vil bli domfellelse for denne. Følgelig er Jula glad for at de gjorde som de gjorde. Hun vet hun burde vært preget av den nylige opplevelsen, det var tross alt en skrekkelig opplevelse, men den kunne vært så mye, mye verre. Det kunne vært som sist. Av og til må man bryte noen grenser. Hun håper bare at de rundt henne ikke vil se annerledes på henne som følge av det hun har fortalt, og som følge av det som vil skje med etterforskning og rettssak. Julia puster dypt inn og roer nervene. Hun kjenner seg overraskende bra, en voksende godfølelse i magen – og en overraskende trygghet stadig sterkere pulserende gjennom hele kroppen. Med nyvunnet selvtillit snur hun seg bort fra speilet og går ned til de andre.

Etter å ha kjørt 24 timer i strekk, kun avbrutt av bensin- og toalettpauser, kom Pau endelig frem til det første stoppet på reisen. Antonio var ikke fornøyd, men bedre sent enn aldri, og for gamle dagers skyld fikk Pau likevel full betaling. Og nå er han ved endestoppet, akkurat tidsnok. Det er ettermiddag på julaften. Han har plassert bilen slik at han kan se inn stuevinduet. Det er fullt av folk og virker å være god stemning. For første gang på Gud vet hvor mange år, kjenner Pau det krible i magen. Han er nervøs. Men over 40 år i spansk eksil får være nok. Om noen tyster får det så være, han har uansett ikke lenge igjen. Den gamle italieneren vrir om tenningen, og bilen hoster seg til ro. Han tar hånden i lommen, kjenner at gjenstanden er trygt på plass, og åpner bildøren. Stirrer mot stuevinduet. Gleder seg til å treffe sin eneste gjenlevende søster. Lurer på om de to barna hans, som nå er i slutten av 40-årene, vil huske ham. Lurer på hva barnebarna vil si, vil de være redde for en fremmed olding, eller vil de synes det er spennende og gøyt. Pau skulle ønske konen hans var her, men det får han ikke gjort noe med. Dessverre. Pau smeller igjen bildøren, går til huset, og banker på.

Los dos skvaldros ser på hverandre og på de glade menneskene rundt dem. Første jul i Europa, ikke helt som de hadde sett for seg, men det er vel noe av poenget. Av og til blir livet bare som det blir. Alt kan ikke planlegges. Og godt er det.