Venstre høyre venstre høyre. Joggeskoene klasker mykt mot skogbunnen mens Kine løper stadig dypere inn i det ukjente. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har vært i denne skogen gjennom oppveksten – først som vilter femåring i den spennende, og den gang uendelig store skogkanten. Senere på tur med barnehagen til Vannet i Skogen, tur med skolen til den lokale toppen med utkikk over sentrum, og nå de senere årene løpende på alt som finnes av grusveier og større, godt, opptråkkede stier. En av ulempene med å bli eldre, snart voksen, er at det som en gang virket så stort, spennende og fascinerende; reduseres til noe lite, kjedelig og ordinært. Det uendelig store grønne, er jo ikke uendelig. Ting man ser og opplever for n-te gang gir ikke den samme opplevelsen som første gang, enten det er TV, Tik Tok eller folk. Ting blir – ja, kjedeligere. I tillegg innser man hvordan verden er, at ingen er perfekte – i hvert fall ikke Johan! – og at det skjer så altfor mye vondt rundt omkring. I verden, i Norge, i nabolaget. Selv ikke den en gang så ufeilbare Mamma er perfekt. Ingen. Selv ikke Kine. Hun vet hun ikke burde tenke slik, vet hun ikke burde la seg tynge av slike tanker, ikke nå, ikke enda. Hun er fortsatt tenåring, så lenge det varer. Må snart begynne å tenke på hva hun vil gjøre etter videregående, hva hun vil gjøre med resten av livet. Kroppen skjelver svakt bare ved tanken. Hvordan skal man 18-19 år gammel kunne vite hva man vil jobbe med resten av livet? Selvfølgelig kan man ombestemme seg, til og med 2-3 ganger, men ikke mer. Man kan ikke bytte studier mer enn 2-3 ganger. Man blir jo eldre, kan ikke studere for evig, trenger penger for å leve, penger for å bo. Og når man først har valgt en retning er det vanskelig å ombestemme seg. Selvfølgelig kan man bytte jobb, selvfølgelig kan man få en annen stilling, gjøre noe annet, men å gå fra ingeniør til sykepleier, eller fra barneskolelærer til advokat – vanskelig. Veldig vanskelig. Og om man har det greit nok som ingeniør, kan man da satse alt på å bli sykepleier, bare for å oppdage; etter tre år på skole fulgt av praksis; at sykepleier ikke var noe bedre? Det går ikke. Man er låst til det området man først valgte å fullføre. Låst. For ikke å snakke om livet som helhet. Låst. Og pengene som følger med jobben. Alltid disse pengene. Hus, bil, ferier, opplevelser; Kine kjenner et smil om leppene – opplevelser – alt avhenger av penger. Og penger avhenger av jobb. Og jobb avhenger av utdanning. Valget som skal tas vil avgjøre om hun vil havne i nedre, midtre eller øvre del av lønnsskalaen. Som igjen vil begrense hva hun kan gjøre. For. Resten. Av. Livet. Ikke at mest mulig penger i seg selv er et mål. Men det å slippe å konstant tenke på det. Slippe å måtte tyne ut de siste kronene av forrige lønning for å komme seg til neste innbetaling. Slippe å måtte bekymre seg for at man bor i et hus som egentlig er litt for dyrt, spesielt når rentene stiger, strøm er dyrere enn gull, og alt annet er like dyrt som gull. Slippe pengekranglingen. Å, den kranglingen. Kine kjenner en liten tåre i øyekroken. Mye penger er ikke viktig. Men nok penger er viktig. Og det vil avhenge av valget som må tas om ikke lenge. Konsekvenser for 60 år. Kine grøsser.

Det er derfor hun løper. Derfor hun snører på seg skoene og løper en fredag ettermiddag. Det er fest hos Marte i kveld, men hun trengte å løpe, trengte å stresse ned, få tanker på avstand, kjenne at hun lever, på en måte hun kun kan når hun løper. I skogen. Hennes skog. Og så passer hun Jørgen da. Æff. Verdens beste og verdens mest plagsomme lillebror, for liten til å være hjemme alene en hel kveld, for liten til at han ville latt være å sladre om hun hadde vært lenge borte. Nei, i dag blir det løping, og så hjem og lage pizzaen hun lovet ham. Hun hadde tenkt å løpe den vanlige runden, forbi Vannet i Skogen, opp mot toppen, men den runden er jo litt kjedelig. Vært der før, opplevd det. Så da hun så den lille stien et kort stykke før Den Store Steinen, fikk hun et innfall. Inn der. Se hva som er der. Så hun hadde svingt av til venstre. Latt beina lede henne på en stadig mindre sti. Mykt og herlig underlag, skygger og solspill der den stadig lavere ettermiddagssolen skinner gjennom trærne. Frihet. Spenning, uvisshet om hvor hun er på vei. Nye trær, steiner og busker; steder hun aldri har sett før, selv om hun har vært i denne skogen så mange ganger før. Hvorfor har hun ikke gjort dette tidligere? En ny og gratis opplevelse. Og den freden og friheten som følger av å være alene. Et «Spoink!» kvepper Kine. Hva var det? Hun stopper, ser seg rundt. Ingen og ingenting i syne. En tynn dampsky sildrer ut munnen hennes, mens hun kjenner pulsen falle sakte men sikkert. «Spoink!» Kine snur seg, prøver å lokalisere lyden, men den virker liksom å komme fra overalt på en gang. Med ett begynner det å rasle. Hun snur seg raskt i retning lyden. Igjen ingenting å se. En liten nervøsitet begynner å bre seg i kroppen. Idiotisk. Det er jo ingen her. Eller er det det? En kvinne i en skog … Det man aldri tror skal skje med en selv, skjer jo med noen som aldri trodde det ville skje en selv. Er det best å komme seg bort herfra? Ja. «Men hvor er jeg?» sier hun halvhøyt til seg selv. Kine har god retningssans, og siden hun forlot veien har hun konstant visst i hvilken retning veien befant seg, men denne snurringen for å lokalisere lyden har forvirret henne. «Hvor kom jeg fra? Alt ser jo likt ut.» Dessuten er solen etter hvert i overkant lav. «Spoink!» Kine kjenner spenningen stige, men prøver si til seg selv at det er ingenting. Bare innbilning, da det brått braker like til høyre for henne. Hun snur seg, ser to store trær velte i hennes retning, bråvender i motsatt retning og løper.