Bang! AUUUU! Jørgen åpner forslått og fortvilet øynene. «Mamma?» Ingen svar. Jørgen ligger på ryggen på stuegulvet, og skjønner han må ha falt ned fra sofaen. Han setter seg fortumlet opp. På gulvet ved siden av ham ligger nettbrettet han lekte med i hele går kveld. Han hadde aldri fått lov til å sitte med det en hel kveld, hadde Mamma vært her. Jørgen smiler. Kine kan av og til være snill, selv om hun er ganske så dum også. «Kine?» Jørgen ser seg rundt i stuen. Ingen Kine. Det er mørkt ute. Er det fortsatt natt? TV-boksen lyser 08:23. Jørgen er enda ikke helt sikker på hva «23» betyr, eller hvorfor det står en «0» foran 8-tallet, men 8 vet han meningen med. Da er det morgen. Om det ikke er 8 om kvelden da? Nei. Jørgen vet han var våken til over klokken 9 i går, så da må det være morgen. Jørgen kommer seg opp i sittende stilling. «KINE?» Ingen svar, egentlig ikke merkelig, hun liker ikke at han roper på henne, sier at han kan gå og finne henne og snakke til henne som en vanlig person. Irriterende Kine som ikke laget pizza til ham i går. Når det bare er hun og ham, og hun ikke tenker på de voksentingene, er hun verdens beste storesøster. I går kjøpte hun pizzamel; Jørgen visste ikke engang at fantes noe slikt, mel er da mel; pepperonipølse, skinke, en spesiell tomatsaus bare for ham; og en masse annet hun kalte «topping» som hun var sikker på at han ville like. Den toppen var ikke Jørgen sikker på, men resten så bra ut. Hun måtte bare løpe seg en tur først. Hun og den derre løpingen. Jo mer voksen hun blir jo mer løper hun. Men hun liker løpingen da. Minst like godt som Jørgen liker nettbrettet. Kine kan være sur når hun går ut for å løpe, men glad når hun kommer hjem igjen, så glad at hun klemmer Jørgen, selv om akkurat det er litt ekkelt da. Da Kine skulle løpe og bli i gladhumør, og samtidig både lovet å lage pizza og sa hun hadde funnet en film hun mente han ville elske, skjønte Jørgen at det ville bli en bra kveld. Når hun i tillegg ikke bare ga han nettbrettet, men også koden til nettbrettet, var kvelden fantastisk. Men så kom hun ikke hjem før han sovnet. Dumme Kine.

Jørgen kravler seg opp på beina, svaier et øyeblikk, må støtte seg på sofaen, og smiler litt når han tenker at nå ligner han på onkel Pål når han drikker for mye. Da må han støtte seg på alt mulig. Ikke at det skjer så mange ganger, kun én gang så vidt Jørgen kan huske, men da kjeftet Mamma sånn på ham at det har ikke skjedd igjen. Onkel Pål ble både glad og ustø, så Jørgen tenkte han også skulle drikke for mye, men han ble ikke glad, det ble bare masse raping og tissing, og magen var til og med for full til å spise sjokolade. Så det var ikke noe tess. Jørgen rusler mot kjøkkenet, tar glasset fra i går, og får med nød og neppe juicen ut av kjøleskapet, da han hører et brak bak seg. «Kine?» Jørgen småløper til stuevinduet. Det er bare den høye tynne blomsterpotten som har veltet i vinden. Jorden blåser og virvler over hele terrassegulvet. Mamma sier alltid hun må kjøpe seg en ny blomsterpotte, men hun gjør det jo aldri. Det rotet der får Kine rydde. Hvor er hun forresten? Med juiceglasset i hånden går han bort til trappen og lytter. Ingenting. Jørgen skal til å rope på Kine igjen, men så husker han at han må prøve å være en vanlig person og gå og finne henne, så han lunter opp trappen i stedet. Døren til soverommet hennes er lukket. Sover hun? Kine hater å bli vekket i helgene. Første gang Jørgen vekket henne, hadde han syntes det var gøy at hun ble sint. Så han hadde prøvd det neste helg også, men det skulle han ikke gjort. Måten hun så på ham, hele ansiktet og kroppen hennes – det var som om det ikke var Kine, men en annen – Jørgen ble livredd, måtte løpe til Mamma, og siden hadde han ikke vekket henne. Jørgen prøver kikke inn nøkkelhullet, men nøkkelen er i nøkkelhullet, så han ser ingenting. Døren knirker ikke, skal han prøve å åpne døren og se om hun er der? Jørgen kjenner pulsen stige idet han sakte trykker ned dørhåndtaket og åpner døren på gløtt.