Kine hiver etter pusten mens hun ser seg forvirret rundt. Idiot. Idiot! Hvorfor la seg skremme slik av noen lyder og veltende trær? Hvor ofte har hun ikke sett veltede trær både her og der i skogen. Disse trærne har jo veltet på et eller annet tidspunkt, og det er jo ikke usannsynlig at noen har vært vitne til disse trefallene. Råte, innsekter, eller, ja, noe, kan få trær til å falle. Og hvis ett tre faller, kan jo det ta med seg et annet tre. Trærne stod jo ganske tett, gjorde de ikke. Å komme seg unna de veltende trærne – en god beslutning. Å løpe som en forskremt tenåring i en dårlig amerikansk skrekkfilm – en totalt idiotisk beslutning. Kine aner ikke hvor hun er, og jo dunklere det blir, dess likere ser alt ut. Hun trekker pusten, ser seg rundt. Totalt ukjent terreng. Og ikke en sti i syne. Bare trær, busker, gress og mose. Skogen er stor, men i sør og i vest er den langt fra uendelig. Går hun i de retningene vil hun før eller senere komme til folk. Og det er nødt til å være mange stier og veier her, så selv om hun skulle bomme helt på retningen og gå mot nord eller øst, vil det ikke være et problem. Hun vil før eller senere møte på en sti. Og med en sti er alt ok. En sti leder alltid til noe. Konklusjon: Det kan ta tid å komme seg ut herfra, men skogen i seg selv er ikke et problem. Det som derimot kan bli et problem: Mørket. Kine ser seg rundt. Solen kommer fra høyre, altså er vest høyre, og Kine begynner å småjogge i en sørvestlig retning.

Skogen er stille som graven. Fritt for både menneskenes mas og tjas og fuglenes muntre kvitring – det eneste som høres er Kines lette steg og svake pust. «Spoink.» Der var det igjen! Et stykke foran henne. «Spoink spoink spoink.» Fulgt av et voldsomt lurveleven av en kakofoni. Kine føler seg igjen som en dårlig skuespiller i en C-film, men hun klarer ikke motstå trangen til å gjemme seg bak nærmeste store tre. Brått er det igjen stille som graven, og Kine titter forsiktig frem bak den enorme stammen. Først ser hun ingenting, men så langt der fremme mellom trærne er det noe. Noe som beveger seg. Noe stort og mørkt som beveger seg. Hva-det-nå-er beveger seg sakte og stille i hennes retning. Plutselig stuper skyggen fremover og lander med et brak som får bakken til å riste. Samtidig lyder et febrilsk «Spoink spoink spo..» og en mindre skikkelse trer frem fra trærne. Kine tror først det er skikkelsen som lager spoink-lyden, men kommer raskt på andre tanker. Skikkelsen beveger seg på en absurd måte, og Kine skjønner snart at skikkelsen holder noe i armene, noe som febrilsk prøver å slippe unna, nå begynner den også å hyle som en stukken gris. Den store skyggen har kommet seg på beina og beveger seg bort til skikkelsen, denne gangen langt fra stille. Skyggen strekker ut armene, tar noe lite og sprellende fra skikkelsen, og putter hva-det-nå-er ned i en svær sekk. Skikkelsen og skyggen begynner å lage en rekke gutturale lyder, som tydeligvis er en form for språk. Kine står som frosset mens hjernen febrilsk prøver finne ut hva hun nettopp har vært vitne til. «Spoink!» Skikkelsen og skyggen vender hodene, Kine føler de stirrer henne ned, og raskere enn hun kan blinke kommer de stormende mot henne. Kine rykker inn bak trestammen – så de henne? – og prøver bråvende for å stikke unna, men foten hennes hekter i en rot eller noe så før hun aner ordet ligger hun langflat på skogbunnen og spreller. Hjertet hamrer som besatt mens panikken siver inn i alle kroppsdeler av tanken på å bli puttet i en sekk, fanget av en skygge så stor at den egentlig ikke skulle kunne eksistert. Stresset prøver hun kave seg opp på beina, bare for å ligge med nesen i mosen sekundet senere, foten sitter fortsatt fast. «Spoink spoink spoink!» Noe lite og pelsaktig surrer rundt Kines hode – hun slår etter det med hånden men bommer. Bak seg hører hun den løpende trampelyden komme nærmere. Med et lydløst skrik reiser Kine seg igjen, men nok en gang hekter hun, og hun faller igjen. Men denne gangen stopper hun ikke i mosen. Hun faller videre.