«Hvor er det? Hvor er det?» buldrer den store Skyggen med sin gutturale stemme, idet den lille Skikkelsen gir den et spark på leggen og hvisker aggressivt «Stille!» «Hvorfor det? Det er ingen her bortsett fra disse» – Skyggen holder opp en stor sekk med et innhold som beveger seg og får hele sekken til å riste – «og det vi nettopp så. Om vi da så noe?» «Fordi vi ikke vet hva vi nettopp så, og hvor det vi så er nå.» Skikkelsen tenker seg om. Lyden de begge hørte var umiskjennelig. Men hva, om noe, så de? Det var da noe annet som stakk ut bak treet, noe som lignet mistenkelig på et menneske. Eller var det bare en skygge i mørket? Skikkelsen sniffer i luften, kjenner en svak eim av noe ubestemmelig, men den forslåtte nesen kjenner ikke nok til å konstatere om noen har vært her nylig. Denne jakten kan jo gjøre alle og enhver paranoid – hadde det ikke vært for at de begge så noe. Men mennesker pleier ikke være så dypt i skogen som her, spesielt ikke når det er så mørkt, og de få som er her, har disse monsterlyskasterne i pannen, slik at de er synlige for alle og enhver i mils omkrets, idioter. Idioter med monsterlyskastere i pannen. En som er smart vil ikke bruke monsterlyskaster … Det kan da ikke være … Skikkelsen kjenner det grøsse nedover ryggen. En nimrod? «Hva er det?» Skyggen er urolig, skifter vekten frem og tilbake mellom føttene, ser tydeligvis at Skikkelsen er nervøs. Skikkelsen svarer ikke, ser seg i stedet rolig rundt, mens den trekker pusten dypt. Nimrodene har ikke vært observert på flere tiår, ikke siden Hendelsen, som nesten tok knekken på Skikkelsens forfedre, og som tok knekken på alle nimrodene. Det er i alle fall den historien Skikkelsen vokste opp med – at hans forfedre var de seirende, men at det kostet dem dyrt. De mistet mange, og de overlevende trengte tid for å hente seg inn igjen, tid til å gjenoppbygge, tid til å bli flere igjen. Gamle Urgut hadde derimot forfektet et annet synspunkt, han hevdet han hadde sett minst én nimrod like etter Hendelsen. Urgut hadde blitt latterliggjort og utfrosset, samtidig som de andre ikke helt hadde klart å avfeie ham heller – hvorfor hadde de ellers holdt seg i skjul så lenge som de hadde gjort? Tiden er overmoden for å igjen ta steget ut fra Det Store Mørket, og gjøre det som faller seg naturlig for slike som oss. Allikevel kjenner Skikkelsen et stikk av nervøsitet. Han har den siste perioden blitt mer og mer kjent med denne skogen, sett dyrene her, sett de hjelpeløse menneskene som virrer rundt her, men ikke sett en eneste nimrod. Men klart, nimrodene er slue – kan de gi inntrykk av å være forvirrede kløner av noen mennesker? Kanskje. Og nimrodene er hensynsløse, om det var en nimrod de nettopp så, ville ikke nimroden angrepet dem? Jo. Med mindre det var en lærling da. Som nå har løpt for å hente sin mester … Best å være på sikre siden. «Kom, vi trekker oss tilbake.»