Rommet er mørkt, men gardinene er ikke for, og lyset fra gangen siver inn. Det ligger noe i sengen, men det er vel ikke Kine, er det? Jørgen åpner døren litt til, sniker seg inn i rommet mens pulsen hamrer i brystet, hun kan da ikke bli sint på ham nå når Mamma ikke er hjemme? Idet han kommer nærmere og øynene hans har vent seg til mørket, ser Jørgen at det er en kleshaug som ligger i sengen, og bak den ligger … Ingenting. Jørgen går nærmere. Ingen Kine. Han skrur på lyset og ser umiddelbart Kines mobil på pulten. Da er hun hjemme. Jørgen smiler. Pizza til frokost! Men hvor er hun. Jørgen setter fra seg glasset på pulten, har plutselig kommet på at han ikke får lov å løpe med glass, og løper til badet. Tomt. Do? Tomt. Hvor kan hun være? Mesterbadrommet kanskje? Mesterbadrom er et av de rareste ordene han vet, hvorfor skulle man kalle husets største soverom med den største og beste sengen et mesterbadrom gir ingen mening hvis det ikke er et badekar der, men når musene er borte danser katten i sengen som onkel Pål pleier å si. Og Kine er av og til litt kattete. Jørgen løper til mesterbadrommet, oppspilt som han er hører han ikke lyden fra hagen, og braser inn døren. Ingen Kine her heller. Jørgen lurer på hva han skal gjøre nå, da han hører en telefon ringe. Han blir stående og lytte noen sekunder før han skjønner at det må være Kines mobil. Jørgen løper tilbake til Kines rom og kommer akkurat tidsnok til å se at det er Mamma som ringer. Idet anropet forsvinner fra skjermen ser Jørgen at skjermen er full av greier. Han trykker på skjermen. Tre ubesvarte anrop fra M, det må være Mamma. Men alt det andre spennende, hva er det? Han trykker på et av varslene, og en kodemeny vises på skjermen. Jørgen lurer spent på hva Kines kode kan være, da telefonen plutselig ringer og han hopper så høyt av forferdelse at han nærmest dunker hodet i taket. Det er Mamma igjen. Nølende velger Jørgen å svare.