Kine lander med et brak i noe føles som en tjukkas – den blå typen. Øm og forslått prøver hun orientere seg, men ser ingenting. Absolutt ingenting. Det er bekmørkt. Hun kommer seg opp i sittende stilling. Da den første forvirringen har lagt seg, skjønner hun at hun ikke lenger er i skogen – det er rett og slett for mørkt. Og på grunn av fallet, må hun altså være i et slags hull eller grotte. Kine ser oppover. Men hvorfor mangler det en åpning over henne, hun burde jo kunne se opp på skogen og det lille som er igjen av dagslyset? Kine kommer seg på beina og strekker armene så lange de er i alle retninger, i håp om å treffe en stige, trapp eller annet. Men ingenting. Hun strekker hendene over hodet, hopper, først forsiktig, så kraftigere, men hendene treffer kun luft. Det må være høyt under taket, ikke mulig å hoppe opp igjen til skogen. Kine begynner å bevege seg forsiktig med utstrakte armer, men treffer ingen vegg. Både høyt under taket og langt til veggene. Tankene hennes vandrer mot «Alice i Eventyrland», og hun begynner å lure på om hun har besvimt – ligger hun egentlig øm og forslått mellom trærne i et slags delirium? Men det kjennes jo så ekte … Hun aner ikke om det virker, men klyper seg i armen, noe hun kjenner svært godt. Hun kan da ikke drømme noe så virkelig? Brått kjenner hun noe stryke forbi venstrefoten etterfulgt av et nytt «Spoink.» Kine kvepper og kommer i ubalanse, men klarer med nød og neppe holde seg på beina. «Spoink.» Hun prøver så godt hun kan å snu seg etter lyden, og med ett ser hun et svakt lys i det fjerne. Kine tenker seg om – har hun egentlig noe valg? Hun verken ser eller hører noe, og å komme seg ut igjen samme vei hun kom inn virker vanskelig. Kine strekker hendene ut foran seg og går med små, langsomme skritt i retning lyset langt der borte.