Lyset blir sterkere og sterkere mens Kine nærmer seg det. Etter hvert skjønner hun at det er en fakkel som henger på veggen. Kine stopper foran fakkelen, ser flammen danse i mørket og kaste eventyrlige lysskjær over steinveggene. Veggene er glatte, forseggjorte, som om noen har slipt ned den ru grotteveggen for å gi inntrykk av et menneskeskapt bygg. Nedenfor fakkelen står en korg med utente fakler. Kine tar opp en og holder den mot flammen for å få fyr. De siste minuttene har hun hatt følelsen av å være overvåket, så hun snur seg sakte rundt, med fakkelen så langt foran seg som mulig. Men hun ser ingenting. Hører ingenting. Om det er noe her, er det både musestille og utenfor flammens dansende rekkevidde. Kine lurer et øyeblikk på om hun skal gå tilbake der hun kom fra nå når hun har lys, kanskje vil det da være mulig å finne en vei ut. Men nei. Noe uforklarlig trekker i henne, det riktige er å fortsette fremover, finne ut hva dette noe er, hvor hun her. Så Kine fortsetter innover, i et raskere tempo nå når hun har lys. Helst ville hun løpt, men med en levende flamme i hånden er ikke det det enkleste.

Kine har gått et godt stykke, rundt både krappe og slake svinger, opp og ned, før hun kommer til et veiskille. Venstre, høyre, eller rett frem? Kine aner ikke hvorfor, men hun føler sterkt at det riktige vil være å gå til høyre. Når hun allikevel nøler, er det fordi det ikke er en logisk grunn til at høyre er det beste valget. De tre gangene ser helt like ut. Hun går bort til alle tre – lyser inn i dem. De samme monotone og glatte fjellveggene. Kine snur seg. Kanskje det beste er å gå tilbake der hun kom fra, prøve å finne en vei ut. Hun aner jo heller ikke hvor lenge fakkelen varer. Hun har ikke funnet andre korger med fakler, og hun tenkte ikke på å ta med seg reservefakler. Det logiske, rasjonelle og fornuftige – det voksne – er jo å gå tilbake. Men hun klarer det ikke. Magefølelsen sier høyre. Så Kine fortsetter. Nå kommer veiskillene hyppig. Vanligvis 2-3 tuneller å velge mellom; men et par ganger kommer hun til store sirkelformede rom, med en slags dempet, mystisk belysing fra taket; og fra disse rommene er det langt over 10 utganger. Allikevel er Kine aldri i tvil om hvilken vei som er den rette – hun bare vet hvor hun skal, mens hun stadig blir mer og mer nervøs for hvor lenge fakkelen vil holde.

Etter en stund ser Kine noe lyst i det fjerne. Det ser ikke ut som en ny fakkel, men snarere som en tunnelåpning der man ser dagslyset nærme seg. Kine skynder seg fremover, løper de siste stegene ut av tunnelen – og blir stående og stirre perpleks på det som åpenbarer seg nedenfor henne.