Jørgen stopper ved utkanten av skogen, like bak huset. Skogen er uendelig stor, men den var større da han var mindre. Jørgen har begynt å skjønne hva Kine mener med at når en selv blir større, blir alt det andre mindre. Men skogen er fortsatt stor, så hvordan han skal finne Kine vet han ikke. Men han vet hvor Kine pleier å løpe. Etter at han hadde mast lenge nok på henne, hadde de gått en tur i løpeløypen hennes tidligere i høst. Kine hadde vært i godt humør, det var før hun hadde kranglet med Johan, og før hun hadde begynt å tenke altfor mye voksentanker, så det hadde vært en fin tur. Jørgen begynner å traske innover på den lille stien, som etter hvert vil treffe den større stien lenger inne.

«Spoink!» Hva var det? Jørgen snur seg mot venstre, og rekker akkurat se noe lite og pelskledd fyke bak en stein. «Spoink, spoink.» Jørgen forlater stien, går i retning steinen, og kikker forsiktig bak den. Et lite og ganske rundt pelskledd dyr med store øyne stirrer mot ham. Jørgen får en merkelig følelse når øynene hans møter dyrets. Blikket lyser en uforståelig miks av redsel og nærhet – det er som om Jørgen har truffet dette dyret før, som om han og dyret kjenner hverandre, selv om Jørgen vet det ikke er mulig. Et kosedyr med slikt blikk ville han husket. «Spoink?» Lyden er tynn, nervøs og spørrende. Jørgen bøyer seg ned og stryker dyret forsiktig over ryggen. Jørgen lurer på om han skal løfte opp dyret, da det brått hopper mot ham. Jørgen rygger forvirret, og oppdager at dyret har kommet seg under jakken hans. Jørgens instinkt forteller ham at han bør slå dyret vekk, som et insekt, eller i det minste åpne jakken, for å bli kvitt det – men et annet instinkt får ham til å stoppe, forteller ham at slik skal det være. Og sekunder senere dukker dyrets hode opp fra jakken. Jørgen ser ned på dyrets hode. Dyret har plassert seg i jakken som et slags kengurubarn, og uforståelig nok føles det riktig. Jørgen føler til og med at han vet hvor Kine er. Besluttsom fortsetter han sin vandring inn i skogen og bort fra stien.