Marita kjenner roen flyte gjennom kroppen – hvor lenge er det ikke siden sist hun kjente seg så avslappet, så langt unna alle hverdagens små problemer? Flere evigheter. Alle tanker om jobb, penger, unger; alt som må fikses og ordnes. Det konstant høye stressnivået, og følelsen av å aldri være god nok, aldri helt klare å leve opp til sine egne og andres forventninger. For ikke å snakke om de stadig stigende prisene og rentene, på bare én inntekt etter at … Nei. Marita kjenner en boble av irritasjon bryte roen, før hun klarer presse den unna. Ikke tenk på ham nå, ikke la ham forstyrre dette øyeblikket, denne helgen. Hun hadde ikke hatt lyst til å dra på denne turen, eller det vil si; hun hadde hatt lyst, men følt at hun ikke kunne. Hun burde heller jobbet noen timer overtid enn å sløse bort penger på denne måten. Men Kine hadde overtalt henne – sagt hun måtte unne seg det, sagt at en helg med ro ville gi henne overskudd og avveksling hun ville dra nytte av senere. Og Kine har jo rett – selvfølgelig. Kine har som regel rett, så lenge hun ikke bestemmer seg for å være sta, eller grubler seg inn i blindgater. Marita trekker på smilebåndet. Å, så Kine minner henne om henne selv da hun var på den alderen. Omsorgsfull og oppvakt – livlig og søkende, men samtidig tilbaketrukket og grublende. På vei inn i voksenverden med studier eller sin første heltidsjobb. Store valg som må tas, akkurat som da Marita var på hennes alder. Bare helt andre valg. Kine slipper ta de valgene hun måtte ta, gå inn i ‘familiebedriften’ eller ikke. Farfar var skuffet over valget hennes, anklaget henne for å velge katastrofalt feil, og for å sløse bort livet sitt. Anklager som var tunge der og da, for så vidt tunge fortsatt, anklager som på en måte var riktige. Men verden beveger seg, ting er ikke som de engang var – og det som skjedde … Marita skjelver svakt. Det som skjedde skulle aldri skjedd, men det skjedde, og vil alltid være med henne. Ting eskalerte, de voksne, og nei uh. Marita åpner øynene, og kjenner agurkene falle av øynene. Tankene om den gang da, er blåst bort. Hun er i nuet igjen, men roen er borte, stirrer i det hvite taket. Marita hadde aldri sett for seg at hun skulle dra på spa, det er så annerledes enn det hun pleier gjøre og den hun er, at hun knapt kan tro det, men da hun først kom hit følte hun seg bra. Hun lukker øynene igjen. Kjenner roen flyte tilbake.