Kine snur seg i retning lyden og møter blikket til en gammel mann som ser på henne som om han aldri har sett et annet menneske før. «Hvem er du? Hvordan fant du veien hit?» spør han med en skurrende og aggressiv stemme. Kine prøver å smile avvæpnende og forklarer at hun snublet og falt ned i en grotte i skogen, og at hun tilfeldigvis fant veien hit til denne byen. Gamlingen skuler skeptisk på henne mens hånden hans knuger rundt stokken han støtter seg til. Han åpner munnen – ansiktet hans lyser at han skal si noe sint – da han tydeligvis legger merke til det lille dyret på Kines skulder, han må enten være veldig svaksynt eller helt i sin egen verden om han ikke så det tidligere. «Er det en mylokatei du har på skulderen?» «En mylo-hva-for-noe?» «Mylokatei.» Gamlingen virker ikke lenger sint, bare forvirret, og begynner å mumle for seg selv. Kine hører bare bruddstykker. «… forandrer … nei, jo … mylokatei … alt.» Han tar et skritt frem, men Kine tar klokelig et skritt bakover for å holde avstanden mellom dem. Gamlingen stopper, skjønner tydeligvis at han tross sin alder virker noe truende, og begynner å snakke. Det lille dyret på skulderen hennes er en mylokatei, en art som kun lever i dette området. De er generelt skeptiske til mennesker, og spesielt fremmede mennesker, så Kine må tydeligvis ha et spesielt lag med dyr, og mennesker som har et spesielt lag med dyr, er ofte vennlige mennesker. Selv er han også skeptisk til mennesker, og bor alene i denne store byen, en folketom by han fant for mange år siden da han selv falt ned i en grotte i skogen. Kine lytter til mannen, mens hun prøver tolke det han sier. Han høres og virker oppriktig nok, men samtidig får hun følelsen av at han holder noe tilbake. Lever han virkelig helt alene her, og virker ikke historien hans litt for lik hennes? «Du må være tørst, er du ikke?» spør han plutselig. «Jo» Kines hals er knusktørr, for ikke å snakke om sulten som hun først nå kjenner. «Kom, la oss få oss noe drikke.» Gamlingen fører henne rundt hushjørnet, ned en gate, og straks er de på kjøkkenet hans. Det er gammelt men velholdt, og gir Kine en følelse av at det var slik et kjøkken fra 1800-hundretallet ville sett ut om det ble bygget i dag. Gamlingen tar en mugge ut fra det som må være et slags historisk kjøleskap, og heller opp to glass til dem. Kine tar imot, nølende, usikker på om hun skal drikke noe fra en fremmed. Han ser ut til å skjønne hva hun tenker på, så han drikker først fra sitt glass. Hun har sett hendene hans kontinuerlig, og vet han ikke har puttet noe i hennes glass, og det kom fra samme mugge. Kine bestemmer seg for å stole på ham, når det gjelder akkurat dette, setter glasset mot leppene og begynner å drikke. Gamlingen ser ivrig på henne, og Kine synes hun ser et lite, sleipt smil i munnviken hans.