Jørgen snurrer og virrer som en svimmel turner nedover nedover nedover i vannet, men til tross for forvirringen føler han seg overraskende bra. Pusten går fint, ikke mer vann i halsen, og ikke blir han svimmel heller. Etter hvert blir kroppen hans stabilisert og han nærmest flyver som supermann gjennom vannet mens han ser seg nysgjerrig rundt. Med ett ser han at han er på vei rett mot en fjellvegg, men Jørgen skjønner hva som vil skje før det skjer. Fjellveggen åpner seg og han suser gjennom hullet og lander i en haug med den mykeste, letteste snø. Det føles som om snøen visste at han ville treffe den, og derfor gjorde seg ekstra lett og luftig, for så å ta ham imot på en smertefri måte. Jørgen kravler ut av snøhaugen, børster av seg de hvite fnuggene, og ser seg rundt. Han er i en stor, rund hall. Veggene og gulvet består av enorme steinheller med intrikate mønstre; Jørgen setter seg på huk, lar fingrene følge mønstrene, kjenner en forunderlig følelse strømme gjennom fingrene og kroppen, en følelse som endrer seg i takt med mønstrene han stryker, det er så vidt Jørgen klarer rive seg løs og reise seg. Taket er langt der oppe og utstråler et dempet lys som minner om dagslys. Midtpunktet i hallen er et slags basseng med den hviteste snø, bassenget han nettopp landet i. Jørgen kjenner fasinasjonen buldre gjennom ham, sammen med følelsen fra mønstrene – han har aldri følt seg så til stede som nå. Føler seg – voksen på en måte – samtidig som han kjenner barnets lekenhet sprudle gjennom seg. Jakten etter Kine, tankene om Mamma, alt er borte. Blikket er sløvt, fraværende, Jørgen tenker han kan bli her for evig – glemme alt og alle, bare sette seg ned på gulvet, la fingrene følge mønstrene, frem og tilbake over gulvet, før han fortsetter med veggene – da han kjenner noe dra ham i buksebenet. Jørgen ser ned. Det er Spoinken som har satt de små tennene sine i ham. Jørgen fokuserer blikket, følelsene er der fortsatt, men lenger bak, ikke så dominerende, han kjenner seg igjen som seg selv. Kine! Jeg må finne henne. «KINE?» ‘Finn henne og snakk til henne som en vanlig person.’ Jørgen må smile av sin egen tanke. Finne Kine ja, kan ikke la Mamma få vite at han har mistet henne. Kan hun være her? Jørgen ser seg rundt. Ingen Kine. Og ingen utgang. Kun solide steinoverflater. Jørgen skjønner at det må være flere utganger, og at disse sikkert fungerer på samme måte som veien han kom inn. Jørgen snur seg mot den nå solide veggen han kom gjennom. Veggen er dekket av en rekke tynne, rødlige sirkler, som årringene i et tre. Jørgen går mot veggen, som forblir lukket. Han lar fingrene bli mot de nedre delene av sirklene, kjenner flere av disse rare følelsene, og vet instinktivt hva han skal gjøre. Et par raske fingerbevegelser langs mønstrene, sammen med tanken «Åpne», og sentrum av sirkelen trekker seg tilbake til den ytterste sirkelen, og åpenbarer et krystallklart vann. Men vannet forblir der det er, strømmer ikke inn gjennom åpningen. Jørgen lar hendene berøre vannet, samler litt vann i hånden, og drikker det. Forfriskende. Jørgen ser seg rundt. Det er flere lignende mønstre i hallen. Jørgen går bort til det nærmeste, gjør fingerbevegelsene mens han tenker «Åpne». Men noe er annerledes her, følelsen av mønstrene er ikke god. Idet sirkelen begynner å trekke seg tilbake, begynner det å svartne før Jørgen, og han segner om på gulvet.