Marita kjenner haken ramle ned i parketten av overraskelse. Foran henne ligger en liten og redd mylokatei og ser på henne. «Kom så» sier Marita beroligende til det lille pelskledde dyret og strekker ut en hånd. Nølende beveger mylokateien den ene poten mot henne, før den lar henne dra den ut og løfte den opp. «Hva gjør du her da lille venn?» Marita stryker den forsiktig over ryggen, mens hun lurer på hvor den kom fra, og hva det betyr. Overraskelsen fikk henne til å glemme Jørgen og Kine ett sekund, men nå er tankene igjen tilbake på ungene. Marita skal til å fiske frem mobilen igjen, da det slår henne at mylokateien er redd. Hvorfor? Er det? Nei … ? Marita fryser, spisser ørene og drar rommets lukter dypt inn nesen. Lukten er skjult av noe nøytralt og intetsigende, men den er der, ligger der skarp og stram, like under det skjulende nøytrale. Maritas puls stiger ytterligere. Ungene borte, en redd og skjelvende mylokatei i armene, og en ubedt gjest. Det er lenge siden hun har vært i en slik situasjon; dvs en situasjon med manglende unger har hun aldri vært i; men mylokatei og en ubedt gjest er kjente forhold. Marita begynner å bevege seg sakte og normalt, mens hun stryker mylokateien over ryggen og snakker til den, slik hun ser for seg det er normalt å gjøre for en som aldri har sett en mylokatei før. Skal hun late som ingenting, eller finne og konfrontere den ubedte gjesten, og hva tenker den ubedte gjesten? Sannsynligvis lurer han på om hun har oppdaget ham, og hvis han tror svaret er nei, kan det hende han bare vil forlate huset. Men om ja – da er Marita usikker på hva som vil skje. Gjesten og dens kumpaner er årsaken til mange av personene som har forsvunnet oppgjennom tidene i Norge – for å bevare sin hemmelighet gjør de kort prosess med alle som oppdager dem. Men det har vært færre slike saker de siste årene, Marita trodde og håpet det var over, men tydeligvis ikke. Hun føler slaget komme i retning bakhodet før det treffer henne, og dukker instinktivt mens hun strekker ut beina i en sveipende bevegelse for å ramme angriperens ben. Marita er raskt oppe i forsvarsstilling, mens mylokateien piler av gårde, og angriperen svaier ustøtt av sparket mot anklene sine. Marita stirrer på angriperen, det er et lite troll eller en stor gnom, grotesk og tettbygd. Hun lukter både overraskelsen og besluttsomheten dens – trollet skal ha mylokateien og for all del unngå oppmerksomhet, hvilket betyr at trollet vil sørge for at hun blir en del av savnetstatistikken.