Kine gulper nedpå alt innholdet i glasset. Det er en slags fruktdrikk; både fyldig og lett, og forfriskende god. Gamlingen ser ivrig på henne, og tilbyr henne påfyll fra muggen. Kine er fortsatt tørst, og drikken hadde en oppvekkende effekt på henne, så hun er på nippet til å si «Ja takk», men virker han ikke i overkant ivrig? Det er noe ved øynene hans hun ikke får helt til å stemme, og nå er konturene av det sleipe lille smilet i munnviken hans igjen, selv om han åpenbart prøver å skjule det. Kine bestemmer seg for å takke nei, og Gamlingen virker først skuffet, før han tilsynelatende forsoner seg med skuffelsen og sier «Ja, ja. Du drakk i det minste nok.» «Jaa, jeg gjorde kanskje det» svarer Kine nølende, og fortsetter «Men nå må jeg videre.» «Bli litt til da. Eeeh … Jeg kan vise deg eeeh … Noe? Vise deg noe?» Blikket hans blir litt farligere, og han begynner å mumle til seg selv igjen. «Hvorfor skjer det ingenting? Det skulle ha skjedd nå. Hvorfor skjer det ikke?» «Jeg må gå» Kine tar et steg mot døren. «Bli.» Gamlingen stiller seg foran døren og hever stokken. Han ser fortsatt gammel og skrøpelig ut, men samtidig farlig. Det er noe med kroppsholdningen hans, som nå utstråler en slags selvsikker kampvilje, og det er tydelig at han har brukt stokken til flere ting enn å støtte seg på. Gamlingen begynner å bevege stokken i retning henne, da mylokateien uventet hopper mitt i ansiktet hans og biter til. Gamlingen kvepper; begynner å hyle med sin sprukne, skjærende stemme; veiver med stokken i alle retninger, og virker å lure på om han skal slå etter mylokateien med stokken, eller om det bare vil resultere i at han slår seg selv i trynet. Kine benytter anledningen til å løpe forbi både gamlingen og den veivende stokken, ut døren og nedover gaten. Sekunder senere kjenner hun noe på skulderen. Kine tror et øyeblikk det er Gamlingen, men ser i øyekroken at det er mylokateien. Hun tar sjansen på å se seg over skulderen der hun løper, og ser Gamlingen komme stavrende etter henne. Han er helt klart farlig med stokken, men hurtigheten har han heldigvis mistet.