Kine holder godt tempo et stykke til, og sørger for å svinge av i flere tilfeldige sidegater for å forhåpentligvis redusere sjansen for at Gamlingen finner henne. Nå har hun omsider senket farten og går rolig langs en smal gate med en rekke hus bygget av fargesprakende teglstein, merkelig nok uten mørtel mellom steinene, i ulike former og fasonger. Mylokateien sitter fortsatt på skulderen hennes, har faktisk krøllet halen rundt halsen hennes og lagt seg til å sove. Kine kjenner pelsen dens kile henne lett mens hun beveger hodet for å se seg rundt. Gaten er folketom, vinduene er mørke, som i alle gatene hun har vært i så langt. Samtidig virker husene rene og velholdte, gatene er ryddige, ingen veltede gjenstander, ingen halvraserte hus – kort sagt: ingenting tyder på at noe dramatisk har inntruffet og tvunget alle til å flykte hode over hals. Byen virker bare forlatt. Som om alle enten har dratt herfra, eller dødd av alderdom. Bortsett fra Gamlingen da. Kine lurer på hvem han egentlig er. Er det sant at han er som henne – et helt vanlig menneske som tilfeldigvis falt ned i et hull i skogen og aldri fant veien ut igjen – eller er han født og oppvokst her nede? Førstnevnte tanke får det til å grøsse nedover ryggen på Kine. Tenk å være stuck her nede for alltid, bare hun og ham. Ingen Jørgen, ingen Mamma. Kine kjenner tårene presse på, det må da være mulig å komme seg ut herfra. Så lenge hun ikke tørster eller sulter i hjel først … Kine blinker bor tårene før de begynner å renne, mylokateien er våken igjen og kiler henne varsomt under haken. Den lille berøringen får henne til å le, og hun hever glad blikket idet hun runder et nytt gatehjørne.

Foran henne åpenbarer det seg et enormt bygg, bygget hun la merke til da hun først så byen. Bygget ligger i en liten park, omkranset av grønt gress og små trær med fargesprakende blomster. Gjennom parken renner en liten elv, kanskje et par meter bred. Ikke en eneste bro er i syne, men da Kine kommer nærmere ser hun at det ligger flere små, runde og flate stener i elven, stener man tydeligvis kan bruke for å komme seg tørrskodd over. Kine sette høyrefoten forsiktig på en av stenene, den virker stødig og har en ru overflate som gir godt fotfeste. Hun tripper lekent over og setter beina i det myke gresset på andre siden. Bygget har en uforklarlig og mektig, nesten religiøs, aura som blir mer og mer merkbar jo nærmere hun kommer. Kine stopper ved den enorme fontenen foran bygget. Rundt fontenekanten er det steinheller som ser ut som en kort trapp, der de øverste trinnene ser behagelig myke ut. Kine går bort til fontenen, legger knærne på det nest øverste trinnet, og kjenner steinen gi svakt etter der den former seg rundt knærne hennes. Hun ser forundret ned; det ser ut som stein, men er tydeligvis noe helt annet; før hun retter blikket mot fontenen. Den er stor. Vannet er det klareste og reneste hun noensinne har sett der det strømmer rundt, som om det er på søken etter noe, svinser og svanser rundt, før det forsvinner inn i en av de mange skulpturene som står i vannet og strømmer ut igjen i all slags mønstre. Kine er tørst, føler for å drikke – så klart vann kan da ikke være urent? – og legger hendene på fontenekanten. I samme øyeblikk hører hun et lite klikk og en liten drikkefontene skyter langsomt opp av vannet. Kine lener seg frem og drikker.