Kine kjenner vannet smøre innsiden av henne, fjerne både tørst og sult. Ved siden av henne har mylokateien hoppet ned fra skulderen hennes, og drikker ivrig med den lille tungen sin. Når tørsten er stilnet beveger de seg i retning bygget. Kine ser at også dette bygget er laget av teglstein. Men helt ulikt alle bygg hun tidligere har sett. Teglsteinen ligger som stablet oppå hverandre, kant i kant, i alle slags ulike størrelser og farger. Og det er noe med måten mønstrene og fargene henger sammen; de er ikke bråkete og rotete, men lager en større enhet, noe naturlig på et vis. Kine går bort til veggen, ser at det også er svake linjer i den. Hun lar fingrene gli over dem, kjenner kroppen fylles av en strøm av vidunderlige følelser. Mylokateien har nå hoppet opp på hodet hennes, hadde hun ikke visst bedre ville hun sagt den nynnet, og at nynningen resonerer med følelsene som skapes av å la fingrene gli langs mønstrene. Uten at hun vet det begynner også Kine å nynne. Først lavt og forsiktig, så sterkere og høyere jo tryggere hun blir på seg selv, mens fingrene på begge hendene simultant glir over dusinvis av mønstre. Kine legger ikke merke til det, men bak henne har det dukket opp en ny mylokatei. Den har satt seg på rumpen med forbena svakt hevet og halen rytmisk svaiende, mens den også nynner. Som i transe begynner Kine å bevege seg langs veggen, kontinuerlig med fingrene glidende langs mønstrene. Og, uten at hun vet det, oppstår det også nye mønstre der fingrene hennes glir.

Hva som så skjer, er uklart for Marita. Alt hun vet er at hun handler uten å tenke. I starten unngår hun kun de dødelige slagene, før hun etter hvert begynner å ta igjen. Hun kjenner selvtilliten og gamle minner og ferdigheter komme tilbake, vet at det er den eller henne; og på kjøkkenet er kampen omsider ferdig. Marita åpner kjøkkenskapet, stiller seg på en stol, leter frem den spesielle pæren bakerst i skapet, skrur den inn i en lampe hun henter fra stuen, og retter lampen mot trollet. Lydløst blir trollet til støv, støv som virvler opp i den vindstille kjøkkenluften, før det blir helt borte. Marita slår av lampen og sukker oppgitt og trist. Hun vet det var den eller henne, og da må det bli som det blir. Men dette liker hun ikke, dette var en av grunnene til at hun tok det valget hun den gang tok. Mylokateien kiker frem fra bak et stolben. Marita må smile. Vel er en mylokatei liten, men den er langt fra liten nok til å gjemme seg bak et stolben, hele rumpen og halen dens stikker jo ut. Øynene deres møtes, og Marita får en følelse av hva hun må gjøre for å finne Kine og Jørgen.