Gamlingen humper rasende rundt mens han banner og steiker over den dumme jentungen. Uvedkommende noksagter har ikke noe her å gjøre, han skulle gitt henne en sterkere drikk, så han hadde visst hun hadde sovnet raskere. Men i det siste har han selv tålt de sterke drikkene dårligere og dårligere, så han torde ikke. Ville ikke risikere at han selv også sovnet, og kanskje ikke våket opp før på lenge. Gamlingen er sikker på at han skulle klart å svimeslå jentungen, hadde det ikke vært for at den hersens mylokateien hadde hoppet på ham. Gamlingen kjenner det boble over av sinne. Han som har lett etter mylokateiene i årevis, men sjeldent sett de og enda sjeldnere fanget de, spesielt etter at kroppen hans begynte å skrangle, og så kommer jentungen med en på skulderen. For en fornedrelse. Og hvor i alle dager er hun? Hun kunne umulig ha kommet langt før hun sovnet, så han satt en vid leteradius han var trygg på å finne henne i. Men nei. Ingen jentunge i noen av gatene. Den eneste logiske konklusjonen var da at hun må ha kjent søvnen komme, og stavret seg inn i et av de tomme husene for å gjemme seg for ham før søvnen overmannet henne. Så Gamlingen hadde ikke annet valg enn å begynne å gjennomsøke husene, enn så lenge uten resultat. Det finnes rett og slett for mange skap, krinkler og kroker, for ikke å snakke om krinkelkroker, å lete gjennom. Og ikke har han den fysikken og ungdommelige pågangsmotet han en gang hadde. For tusende gang tenker han tilbake på hva han kunne gjort annerledes, hvordan han kunne forhindret det som skjedde, og gitt at det som skjedde skjedde, hvordan han i det minste kunne unngått den raske aldringen. Gamlingen går ut av nok et gjennomsøkt hus og smeller frustrert døren hardt igjen bak seg. Han beveger seg i retning neste hus, da han brått legger merke til noe på himmelen. Gamlingen hever blikket, kjenner sjokket treffe ham, og klarer ikke hindre at han til tross for frenetisk kaving med beina, detter rett på rumpen av det han ser. Tankene virrer gjennom ham. Hva skjer nå?