Jørgen åpner øynene og stirrer opp i det dempede lyset. Det tar noen sekunder før han skjønner at han fortsatt er i den underjordiske hallen. Han setter seg opp, men kjenner umiddelbart at det var feil beslutning, kvalmen brer seg, så han vender seg rundt på alle fire og kaster opp. Etter å ha tømt magen kollapser han i sitt eget spy, og blir liggende og vri seg i alle retninger. Et svakt «Mamma» forlater leppene hans, selv om han vet hun ikke kan høre ham. Dette er verre enn både influensaen han hadde i fjor, og vannkoppene året før der igjen. «Kine?» Hun må da være i nærheten, men ikke noe svar fra henne heller. Jørgen vrir seg over på siden, og kvepper av overraskelse da han stirrer rett inn i Spoinkens store øyne, kun centimetere fra sine egne. Spoinken svaier ustøtt, minner om Onkel Pål, den må også være dårlig, men Jørgen skjønner hva den mener. Bassenget. Jørgen prøver komme seg opp på beina, men sklir i sitt eget spy og lander på gulvet igjen, samtidig som flere matrester forlater magen hans. Han har ikke lyst til annet enn å bli liggende, sovne og svinne hen, kjenner dødsangsten, lurer på om han kommer til å ende opp i Dødehavet eller Dett Vally, de to stedene storebroren til Aksel har fortalt at alle døde ender opp i. Spoinken kravler oppå ham og lar den bustete halen sin kile ham under nesen. Jørgen kjenner halehårene langt oppi nesen, og merkelig nok kvikner han til litt. Han vrir seg rundt på magen, og begynner sakte, sakte å bevege seg bortover gulvet. Tankene går til sommeren for noen måneder siden, da Onkel Pål skulle på Bot Kamp og hadde vist Jørgen og Kine hvordan man skal krype bortover gresset om man vil være usynlig. Jørgen hadde syntes det var ustyrtelig morsomt, til og med Mamma hadde ledd litt.

Etter mye om og men, og til stadig oppmuntring fra Spoinken, klarer Jørgen å komme seg bort til bassenget, og velter seg over den lave kanten ned i snøen. Snøen rundt ham blir umiddelbar grå og skitten, som slaps full av veiskit, men snøen sirkulerer av seg selv rundt ham. Jørgen kjenner både trøttheten, kvalmen og dødsangsten gradvis forsvinne. Det er som om snøen henter renhet fra dypet, vasker seg selv, og gjennom den prosessen også renser Jørgen. Ved siden av seg ser han Spoinken rulle seg i snøen og slurpe i seg den hvite herligheten. Spise snø, får man ikke vondt i magen av det? Jørgen bestemmer seg for å ikke høre på Mammas ord, men heller gjøre som Spoinken, og begynner å slurpe i seg han også.