Skikkelsen vandrer rolig og betenkt fra Urguts hus, usikker på hvor mye av Urguts vrøvl han skal tro på. Historiene virker ikke så umulige som han trodde de ville være. Kan det hende at det faktisk var en rekke uheldige hendelser og misforståelser som gjorde at det ble som det ble? Umulig å svare på. Ubevisst har Skikkelsens ben ført ham til tempelet. Han stopper utenfor et øyeblikk, før han bestemmer seg for å gå inn. Skikkelsen har knapt satt beina innenfor før han merker det. Portalen er åpen.

Marita får raskt på seg noen lettere og ledigere klær, før hun kryper lengst inn i klesskapet sitt. Der fjerner hun et lite panel og trekker ut ‘lyssabelen’ sin. Hun smiler litt når hun ser på den, selvfølgelig er det ikke en lyssabel, men helt siden første gang hun så «Star Wars Episode IV: Et nytt håp» en gang i tiden, ble hun slått av likheten. Marita putter lyssabelen og annet nødvendig utstyr i en liten sekk og legger på sprang inn i skogen. Hjernen hennes jobber på høygir med allslags senarioer. Rasjonelt vet hun at det kan hende hun tar helt feil. Det kan hende Jørgen og Kine er hos noen venner, men ikke så sent på lørdagskvelden vel. Eller det kan hende noe alvorlig, men vanlig, har skjedd. Men nei. Ikke noe slikt heller. Marita føler at hva det nå enn er som har skjedd, så har det med fortiden hennes å gjøre. Men hva, hvordan, og hvorfor har Jørgen og Kine blitt trukket inn i dette? Umulig å svare på. Skogen er bekmørk, men Marita kjenner den som sin egen bukselomme, løper direkte den korteste veien, hoppende over busker og veltede trær, hele tiden med mylokateien løpende ved siden av seg, utrolig at et så lite dyr kan bevege seg så raskt. Snart er hun fremme ved kulpen. Hun tar et par sekunders pause, lar pulsen roe seg litt, og tar imot mylokateien som hopper opp i armene hennes. Raskt putter hun den innunder jakken, så hodet dens stikker opp, før hun stuper ut i kulpen.