Kine vandrer langs veggen, hele tiden med fingrene mot veggens mønstre, en nynnende mylokatei på hodet og stadig flere nynnende mylokateier bak seg. Hun er vagt bevisst på at hun nærmer seg bygningens dør, en massiv dør av struupsaeik, og snart står hun like foran døren mens fingrene hennes farer over den i en rasende fart. For første gang på mange år, lages det nye mønstre i den lyse struupsaeiken, og Kine kjenner både godfølelsen og forventningen bygge seg gradvis opp. Slik det stormer og bruser av positivet på innsiden av henne, lurer Kine på om hun noensinne har følt seg så bra. Etter hvert skjønner hun at døren bør åpnes, men hvordan? Det er ikke noe dørhåndtak, eller for den saks skyld knapper eller annet som tyder på at det er en dør som kan åpnes. Faktisk ligner det mer på en vegg enn en dør. Men Kine vet det er en dør; vet den ikke bare kan, men må, åpnes. Og som fra intet skjønner hun hva som må til. Kine løfter høyrehånden til hodet og stryker mylokateien varsomt, mens hun flytter seg helt inntil døren. Over seg føler hun at mylokateien legger de små forlabbene sine på døren. Kine legger igjen alle sine fingre mot døren, og begynner å lage nye mønstre, mens hun messer lavt på et språk hun ikke visste hun kunne. Brått er hun bevisst mylokateiene bak seg også, der de svaier svakt som strå i vinden, hele tiden nynnende. Nynningen blir kraftigere og kraftigere i tråd med utviklingen i de nye mønstrene, og idet nynningen når et slags crescendo hører Kine et lite klikk, og dørene begynner å svinge innover.

Kine trer sakte inn i en enorm hall. De nedre veggene er dekket av mønsterbelagte steiner, tilsvarende steinene som danner byggets fasade, mens de øvre er dekket av fargesprakende mosaikkvinduer. Vinduer som, uforståelig nok, ikke var synlige fra utsiden av bygget. Lyset flommer inn vinduene og gir dem et mektig preg, før det farer videre og reflekterer seg i en rekke krystaller som henger som istapper fra taket. På forunderlig vis ender mesteparten av lyset opp i sentrum av rommet, på en gjenstand Kine aldri har sett, og vet hun heller aldri vil se, maken til i hele sitt liv. Gjenstanden bukter og bølger seg fra gulvet og oppover retning taket på en ubeskrivelig måte. Kine går sakte mot den, mens hun registrerer i øyekroken at mylokateiene flommer forbi henne. Kine blir stående like foran gjenstanden sammen med mylokateiene, og skjønner at mylokateiene vil gjøre noe med gjenstanden, men at de ikke får lov. Noe er feil.

Gamlingen har fått stavret seg på beina igjen og humper i retning lyset så raskt han bare kan, kontinuerlig undrende på hva som skjer. Det er så lenge siden han har sett dette underet, og hvor mange ganger har ikke han selv prøvd å skape dette? Hvor mange?! Uten å lykkes. Gamlingen kan ikke skjønne annet enn at det må skyldes jentungen – hun er det eneste nye her i det siste – men hvordan hun har klart det er en gåte for ham, han vil nesten ikke tro det. Idet han får bygget i syne ser han enda mer han knapt kan tro, akkurat som i gamle dager er bygget i fyr og flamme. De mange tusen mønstrene i byggets overflate gløder alle mektig og pulserende, og gir en illusjon av at bygget er i bevegelse samtidig som bilder av fordums vesener farer over veggene. Gamlingen når frem til elven og bråstopper. Vannstanden har steget, så steinene man kan gå over på er delvis under vann. Hadde dette vært en vanlig elv, hadde det ikke vært et problem, men her … Det er lenge siden Gamlingen har berørt dette vannet, og da gikk det ikke bra. Han prøver roe seg, innta en yogastilling, men ender med å velte, kroppen er ikke som før. Gamlingen ligger på alle fire, løfter blikket mot bygget og beundrer det magiske synet. Før han rekker ombestemme seg, kommer han seg på beina og løper så raskt han kan over steinene i elven. Gamlingen kjenner det brenne i beina, og styrter sammen med en gang han har kommet seg over. Han skal til å vri seg i smerte, da han kjenner at det ikke brenner slik det gjorde sist gang. Nå brenner det på en god måte, slik det er ment å brenne. For det som føles som tusende gang den siste timen, kaver han seg på beina igjen, og lunter i retning døren. En dør som er åpen for første gang på mange år.