«Oi, det var mørkt.» Han ser seg forvirret rundt i mørket mens han sakte setter seg opp. «Var det ikke nettopp lyst? Sovnet jeg?» Hodet klarner sakte og han prøver å huske hvor han er, huske hva som skjedde. Minnet er der, like utenfor rekkevidden hans, som en skygge svakt dansende i mørket akkurat der lysstrimen fra hans mentale lommelykt stopper. Noe skjedde, men hva som skjedde husker han ikke; om det var viktig kommer det vel til ham med tiden. Hendene hans berører bakken – mose, kald og fuktig – med ett kjenner han at hele buksebaken hans er fuktig, for ikke å snakke om ryggen på ullgenseren hans, klissvåt. Kroppen verker; noe skjedde, musklene hans husker; men minnene vil ikke reise fra musklene til hodet hans; de stopper et sted på veien. En blokade. Han stavrer seg på beina, ser rundt seg. Månen kaster et svakt lys ned gjennom trærne, og gjør at han kan se konturene rundt seg. Han er i en skog, en skog som virker kjent, minner ham om hans skog, men det er ikke hans skog. Noe er annerledes, uten at han klarer sette fingrene på det. Han vrenger av seg ullgenseren og ulltrøyen, vrir begge og kjenner vanndråpene sildre gjennom fingrene på sin vei mot bakken. Det er uvanlig varmt for årstiden, ingen snø slik det burde vært, en slapp sønnavind kjærtegner ryggen hans mens han slenger genser og trøye til tørk over skuldrene. Bedre å gå halvnaken enn å ta på seg de våte klærne igjen. Han vurderer å ta av seg buksen også, men bestemmer seg for å beholde den på – selv om det er mørkt kan det jo være folk ute. «Hva gjør jeg nå?» Å snakke høyt til seg selv er noe han liker, det setter i gang tankeprosesser og gjør det enklere å bestemme seg enn om alt skulle foregått inni hodet hans. «Den veien?» «Ja. Det er noe med den retningen som føles riktig.» Med forsiktige, prøvende steg begynner han å bevege seg, hele tiden varsomt for å unngå de mange snublefellerøttene som bukter seg rundt på skogbunnen.

Nissemor åpner øynene og strekker seg så godt hun kan i det lille flysetet. Før i tiden ville hun tatt privatflyet, men grunnet klimaproblemene menneskeheten har påført Jorden, gikk de over til mer energieffektive rutefly rundt tusenårsskiftet. Å spenne et par av reinsdyrene for sleden, hadde også vært et alternativ, men de var alle enige i at de burde få spare seg til Jul. Så da satt hun her da, og ser ut på den kalde, mørke vinterkvelden idet de er i ferd med å gå inn for landing. Besøkene hos leketøysverkstedene i Alaska og Canada gikk fint; kun de vanlige, små problemene; og nå er det de europeiske leketøysverkstedene som skal besøkes, først ut av disse er verkstedet i Norge. Grantrærne står tett i tett under dem, ubehagelig nærme, der de er på vei mot bakken. Nissemor kjenner hjulene bli senket fra flykroppen, og kort tid senere står flyet parkert ved siden av den lille terminalbyggingen – litt av en kontrast til Gardermoen, som hun mellomlandet på for bare noen timer siden, for ikke å snakke om kontrasten til gigamonstrene i Nord-Amerika. Menneskene burde virkelig finne en mer miljøvennlig måte å fly på. I år er det faktisk hele tolv barn som har nettopp mer miljøvennlige fly øverst på ønskelisten, men det er en krevende og langsiktig gave å gi, siden alvene både må utvikle de miljøvennlige flyene, og Julenissen må plante de riktige ideene og tegningene hos de rette menneskene, slik at flyene faktisk blir produserte også. Julenissen kan jo ikke akkurat plassere et helt fly under juletreet eller i julestrømpene.

Nissemor går bort til den knøttlille parkeringsplassen med kofferten sin og stiller seg ventende opp, akkurat slik hun så mange ganger har sett menneskene gjøre når de venter på å bli hentet av venner og kjære. Snart er hun den eneste igjen ved parkeringsplassen. For sikkerhets skyld ser hun seg rolig og tilforlatelig rundt, ikke et menneske i syne, og med faste skritt beveger hun seg inn i skogen.

«God morgen!» kvitrer Elisa lystig mens hun noe anspent åpner soveromsdøren og kikker forsiktig inn. «På tide å stå opp.» Hun hadde aldri likt å vekke Julenissen, men klokken ti-avtalen hans nærmer seg faretruende, og som Sjefsalv er det hennes ansvar å sørge for at han møter opp når han skal. Siden Julenissen ikke svarer tar hun et par steg inn i rommet, slik at hun ser sengen hans, og ganske riktig, der ligger han fortsatt under dynen og purker. Makan! Et oppgitt sukk forlater leppene hennes, før hun bestemmer seg for at nok er nok. Med lette, muntre steg og sitt sedvanlige smil tripper hun bort til vinduet og river fra gardinene, slik at lyset fra den naturtro, men kunstige, solen flommer inn. «God morgen» gjentar hun smilende. Ingen respons fra haugen i sengen, han har trukket dynen over hodet, sikker for å unngå å bli vekket av lyset. Irritert går hun bort til sengen og prikker forsiktig i det hun antar er magen hans, mykt er det i alle fall. Fortsatt ikke noe svar, ikke engang et irritert grynt eller tegn til bevegelse. Elisa kjenner plutselig en gryende angst – noe stemmer ikke. Forsiktig tar hun tak i toppen av dynen, drar den ned forbi hodet hans og skriker av redsel.