Han vet ikke hvor mange trær han har passert – i mørket er alle trær grå – men det føles som om han er på rett vei. En følelse som bare ble sterkere da han for noen minutter siden hørte en svak klynking. Noen, eller noe, har vondt og trenger hjelp, men hvem eller hva? Han stopper noen minutter, trekker inn luften, kjenner den kjærtegne lungene hans, kjenner den strømme med blodet til alle de verkende musklene hans. Musklene som verker, som husker, men som ikke forteller ham hva de husker. Han vet hvem han er – er brennsikker på at han vet hvem han er – men for litt siden innså han at han ikke husker det. Vissheten om seg selv, hans plass og rolle i verden, hvem og hvordan han er, hvem han betyr noe for; hvem som betyr noe for ham; alt dette vet han at han vet. Han kan bare ikke huske det akkurat nå. Det vil komme til ham, bare disse musklene klarer å fortelle ham det de vet. Ulltrøyen har, merkelig raskt, blitt tørr allerede, så han trekker den over hodet og lar den fortsatt våte genseren henge over skulderen mens han forsiktig går videre i retning klynkingen.

Klynkingen har stoppet, så han står stille og lytter. Snur hodet forsiktig i alle retninger. Han føler på seg at hva eller hvem har hørt ham, og bestemt seg for å holde munn. Den er redd for ham. Bør klynkeren være redd for ham? Han tenker seg om, kjenner på følelsene, kommer frem til at nei, klynkeren har ingen grunn til å være redd ham. Han er ikke en sånn en, i alle fall ikke før muskelminnet hans våkner til livet og forteller ham noe annet. Der var klynket igjen, nærme, så nærme. Den klarer tydeligvis ikke å holde munn, smerten må gjøre mer vondt enn redselen den har for ham. Han beveger seg i retning lyden, saumfarer bakken, og der, der under en snublefellerot er det noe. Han setter seg ned på huk. Selv om månen kun kaster et svakt skinn mellom trærne ser han umiddelbart hva det er – de store øynene og den lille pelskroppen er det umulig å ta feil av. Fanget under snublefelleroten er en liten, redd mylokatei.