Kort tid senere er Nissemor fremme ved Den store steinen. Hun stiller seg rett foran den og venter musestille, lytter. Ikke en lyd. Og ingenting å se i det svake måneskinnet. Hun er alene. Raskt går hun bort til steinen, strekker ut hånden, og beveger fingrene i hurtige mønstre over den ru overflaten. En svak summelyd høres fra steinen idet den skjulte døren åpner seg. Nissemor går inn døren og ned trappen mens hun hører døren lukkes bak seg. Vel nede i kvikktunnelen – et transportsystem mest forbundet med Bompibjørnene, men som opprinnelig ble utformet av alvene – setter hun seg godt til rette i vognen og suser av gårde til leketøysverkstedet.

Inspeksjonen av verkstedet går fint, nesten for fint. Sjefshusnissen Noldus – og ja, du rettet riktig, det er ham Noldus i Harry Potter-serien er oppkalt etter, JKR møtte ham nemlig på et Norgesbesøk i ungdommen, noe hun selvfølgelig vil nekte for – har alt på stell og de ligger godt an med produksjonen. Det er til og med rent og fint i verkstedet – men allikevel har Nissemor en dårlig følelse. Det er liksom for … perfekt. Kaoset, nervene, spenningen knyttet til om de vil rekke å produsere alt i tide – helt fraværende. Men samtidig vil ikke Nissemor klage, alvene og de norske husnissene har tatt til seg alle tilbakemeldingene hun kom med i sommer; ja de har til og med implementert en rekke gode tiltak hun aldri hadde tenkt på selv; og det er nok problemer rundt omkring, så hvorfor gjøre noe som går bra om til et problem? Men det er noe med måten alvene og husnissene beveger seg på og snakker på, som virker fremmed. For polert på et vis. Julegrøten de spiser til kvelds, som alltid i desember, er også god, og Nissemor bestemmer seg for å ta en tidlig kveld. Liggende i sengen klarer hun ikke å sovne, hun bare undrer helt til hun ikke orker mer. Nissemor står opp igjen, kler på seg, og sniker seg forsiktig ut soveromsdøren for å ikke vekke alvene i det tilskytende rommet. Først vandrer hun rundt på måfå, ser på de tomme arbeidsstasjonene, nyter stillheten og freden i gangene, men etter hvert bestemmer hun seg for å ta en kikk på leketøyslageret. Av en eller annen grunn har leketøyslageret alltid hatt en beroligende effekt på henne – det er noe med det å beundre en ferdig gave, vite at nettopp denne skal gi et lite barn så mye glede. Nissemor åpner døren og går inn på lageret. Hundretusenvis av esker møter henne. De var innom her tidligere i dag, og Nissemor ble imponert over hvor mye de hadde fått laget. Hun går til den nærmeste esken og lirker den opp så forsiktig som hun kan. Idet hun bretter til side pappen og for øye på eskens innhold, blir hun stående og måpe.