Han lirker fingrene under snublefelleroten og drar til, men den rikker seg ikke. Han reiser seg opp igjen, lurer på om han skal trampe på roten, kanskje det gjør den mer medgjørlig, eller finne en skarp stein og prøve å skjære over roten. Men nei, han liker ikke å skade noe levende, så han setter seg ned igjen og lirker fingrene under roten igjen, da fingermusklene hans med ett husker noe. Forsiktig kiler han roten med fingrene sine. Snublefelleroten begynner å riste svakt, og snart løfter den seg nok til at han kan dra ut mylokateien. Den trekker seg sammen, som for å beskytte seg mot ham, men så snart han begynner å stryke den over pelsen strekker den seg ut, begynner å veive svakt med den altfor store halen, mens den ser på ham med de altfor store øynene sine. Han kjenner minner sveve forbi øynene, helt ute i øyekroken, akkurat utenfor synsvidde, vet han har truffet mylokateier før, men husker ikke annet enn navnet på dem, og at den ikke hører hjemme her. Han kjenner hånden som holder mylokateien pulsere svakt, en varme sprer seg fra hånden og over til den andre hånden. Han strekker hånden fremfor seg med håndflaten opp. I luften over hånden begynner det å skje noe, luften trekker seg sammen, blir mer kompakt og lettere på samme tid, former seg til en gjennomsiktig kule, og begynner å lyse svakt og blålilla.

«Oi. Det hadde jeg glemt at jeg kunne» sier han til mylokateien. «Eller er det egentlig du som gjør dette?» Han klør seg i skjegget og undrer litt før han trekker på skuldrene, det spiller vel ingen rolle hvem som har laget lyset. Han løfter hånden over hodet for å lyse opp mer av omgivelsene og snur seg sakte rundt. Selv om lyset er svakt gjør det at han kan se mer av skogen rundt seg. Det blålilla lyset får bladene til å se svarte ut, syke på et vis. Han setter mylokateien på skulderen, kjenner de små potene dens finne et godt grep, og den fluffy halen legge seg rundt halsen hans for enda bedre støtte. Han lar fingrene på den nå ledige hånden stryke over det nærmeste treet, barken er ru og ujevn, som den skal, men samtidig ikke som den skal. Igjen begynner minnene å romstere bakerst i bøttekottet av et hode, men de er fortsatt ute av syne for ham, det er for mye skrot han må rydde unna først. Nærværet av de ufremkallige minnene gir ham en intens følelse av at han må videre – det er noe han må gjøre, er det ikke? Men hvor? Han ser seg rundt, føler på luften. Og der, der er retningen han skal i.