Elisa stirrer ned i Kaninhullet. Her ovenfra ser det mørkt og skummelt ut, hun har aldri likt Kaninhullet, selv om hun vet det bare er her ved åpningen og på veien ned det er mørkt og skummelt. Vel nede er det lyst og fint – og ikke minst rart – vanligvis i alle fall. Som liten alv for mange, mange år siden, fikk hun som alle andre høre om dronten som falt ned i Kaninhullet og aldri ble funnet igjen. Men Julenissen sier det bare er en gammel historie laget for å skremme små alver, og hvem kan man tro på om man ikke kan tro på Julenissen? Elisa trekker pusten dypt, mens hun tenker intenst på Julenissen, konsentrerer seg om ansiktet og skjegget hans, ser for seg alle furene og smilerynkene så detaljert som mulig, alt i håp om å ende opp på et sted så nærme Julenissen som mulig. Hun tar enda et dypt åndedrag og hopper.

Elisas skrik skjærer gjennom marg og ben. Hun hadde helt glemt hvor aldeles skrekkelig hun synes reisen gjennom Kaninhullet er. Som en bekmørk, innrøret rutsjebane der hun trekkes nedover i en voldsom fart mens hun roterer rundt sin egen akse. Fra tid til annen farer bilder forbi synsfeltet hennes, bilder som skremmer vettet av henne. Ansikter fra fordums tider, problemer hun trodde hun var kvitt. Hun prøver febrilsk å tenke på noe mer hyggelig, vet at hun selv i stor grad bestemmer, eller i det minste kan påvirke, hvilke bilder som vises, en ferdighet Julenissen virkelig behersker. Men hun klarer det ikke, hodet hennes henger seg opp – og selv om hun vet turen går raskt, føles det som om hun faller i evigheter, før alt brått går fra svart og skummelt til rosa og klissete.