Nissemor vet ikke hva hun skal tro der hun står bøyd over esken. Hun strekker hendene ned i esken for å forsikre seg om at øynene ikke bedrar henne, men det gjør de ikke: esken er tom. Helt tom. Det må være en enkeltstående feil. Skjødesløst dytter hun esken ned på gulvet og løfter på den neste, rister svakt på den. Den har litt vekt, og lager litt lyd, men Nissemor har kjent på mange esker oppgjennom, og her kjennes noe feil, så hun åpner også denne esken som viser seg å være full av … små isoporkuler? Hun stikker hendene ned i esken, leter etter det isoporen skal beskytte, men finner ikke annet enn isopor. På febrilsk vis hiver hun isoporen opp på jakt etter leken, men det eneste isoporen beskytter er mer isopor. Så det mangler leker og de har esker fylt med isopor – noe de ikke lenger skal bruke etter at alvene kom opp med luftbeskyttelsesformelen som reduserer klimaavtrykket deres. Nærmest panisk velter hun esken på gulvet og åpner den neste. Tom. Hun velger en annen stabel, så en tredje og en fjerde, på ulike steder på det store lageret. Men alt er likt. Enten er eskene tomme, eller så er de fylt med isopor. Pusten hennes går til slutt som en blåsebelg, mens innsiden av henne brenner ilskende sint. «Hva, hvem hvorfor?» Surrer i hodet hennes, sammen med en bunnløs fortvilelse. Hvordan skal de rekke å få alle gavene klare til Julaften om hele dette leketøysverkstedet ikke har produsert noe som helst?