I det fjerne hører hun små, løpende bein. Men husnisser løper jo ikke. På instinkt hiver Nissemor seg inn mellom eskene og gjemmer seg så godt hun kan. Sekunder senere står hele flokken med husnisser i lagerlokalet. Nissemor ser noen av dem, der hun kikker mellom kassene. Noldus står og hopper opp og ned, sydende av raseri. Men han hopper jo aldri. Resten står monotone og likegyldige og ser på, bortsett fra Krynkel og Blunka, som begge står og åler seg som om de må på do. «Finn henne! Finn henne!» Noldus brøler. Utrolig hvor mye lyd det er i den lille karen. Krynkels blikk farer forbi øynene hennes og Nissemor trekker seg tilbake bak esken. Så han henne? Husnissene blir plutselig stille. For stille. Krynkel må ha sett henne. Nissemor trekker seg forsiktig tilbake. Hun kjenner hver krik og krok av leketøysverkstedet, på tide å ta bakveien ut og komme tilbake med hjelp. Hun reiser seg opp og begynner å småløpe, skjult av stablene med esker på vei mot døren, men før hun vet ordet av det ligger hun langflat på gulvet, kjenner det gjør vondt i knærne og hendene, som hun delvis klarte å ta seg for med. Noen må ha spent ben på henne. Nissemor kommer seg opp og møter blikket til Blunka, et blikk som bare er helt feil. Men ikke så feil som klærne hennes. Nissemor så det ikke da hun gjemte seg bak kassene, men nå, like foran henne er det helt tydelig. Blinkas klær sømmer seg ikke for en husnisse, sender helt feil signal. Nissemor kaver seg på beina. Bestemmer seg for at nok får være nok, det må være noe fornuft igjen i disse husnissene. Men den gang ei. Alt Nissemor sier preller bare av på Blinka, og før Nissemor vet ordet av det, hiver et titalls husnisser seg over henne, hun faller i bakken, og uansett hvor mye hun åler seg kommer hun seg ikke fri.