uuuUÆÆÆ! Elisa skriker som en småskadet tåkelur som har fått i seg for mye sukker, der hun baler og kaver med armer og ben i alle retninger. Hver gang hun får løs en arm eller en fot sitter den andre armen eller foten bare desto mer fast i det rosa klisset. Hva-det-nå-er dekker ansiktet hennes også, så det er bare så vidt hun skimter et svakt lys gjennom alt det rosa. Totalt utslitt gir hun til slutt opp, blir bare liggende og puste og pese av anstrengelsen mens hun stirrer i retning av det som må være en slags himmel. Hvordan i alle dager skal hun komme seg ut av dette … dette … dette hersens sukkerspinnet! Sukkerspinn? Elisa tenker seg forvirret om. Er det sukkerspinn? Hun slikker seg nysgjerrig rundt munnen. Ja, det er det, smaker i alle fall som det, bare tykkere og mer klebrig enn vanlig. Hm. Kan jeg spise meg ut av dette? Elisa prøver vende hodet i alle retninger for å se hvor sukkerspinnet slutter. Korteste vei ut ser ut til å være til venstre. Hva med å rulle? Hun begynner å bevege seg frem og tilbake, og klarer omsider å rulle en halv omdreining slik at hun blir liggende på magen – heldigvis med ansiktet ut til siden. «Dette kommer til å gå» tenker hun lettet, «enda bra det ikke er et edderkoppnett jeg har satt meg fast i.» Elisa smiler lett over sin egen dumhet. «Rosa edderkoppnett, ha!» Brått kjenner Elisa den rosa strukturen endre seg, bli tynnere, lettere, mindre – bli som tråder? Som, som et edderkoppnett. «Hæ?» sier hun høyt til seg selv. Trådene er klebrige, hun sitter fortsatt fast, men det er også luft mellom trådene, hun er ikke dekket og innsurret som hun var bare øyeblikk siden, og veien ut av nettet virker både enklere og kortere enn den nettopp var. Elisa kjenner fryd og glede fylle henne, på tide å komme seg ut av nettet og finne Julenissen, da skrekken slår ned i henne som en detonert granat. Hvis hun er i et edderkoppnett, må det også være en edderkopp her. «Nei, ikke la tankene dine løpe løpsk nå» sier hun til seg selv mens hun prøver å le. Men de få enslige lattertonene som forlater leppene hennes høres mer ut som negler som skjærer mot en tavle. «Hva var det? Er det bevegelse i nettet?» Elisa vender hodet og ser noe enormt; mange, mange ganger så stort som henne; og svart bevege seg sakte, men sikkert over nettet. Kontrasten mellom det rosa nettet og det svære svarte er et absurd syn som fyller hele Elisas synsfelt der hun ser edderkoppen traversere nettet på de åtte beina sine, de kraftige kjevene åpne med svake bevegelser, som om de knapt kan vente med å bite rundt henne. Og øynene. Det føles som om alle de åtte øynene stirrer på henne, hun ser speilbildet av selv i dem, ser sin egen redsel, og skriker som den tåkeluren hun tilsynelatende er. Langt, høyt og klagende. Hennes egen skriking vekker henne fra paralysetilstanden, hun klarer å rive løs overkroppen fra nettet og kommer seg opp i stående stilling.