Dette går ikke stort lenger. Snublefellerøttene krangler fortsatt om ham, flere og flere har kommet til og drar ham i alle retninger. Nå er det ikke lenge før noe i kroppen hans enten ryker eller kommer ut av ledd. Å dra seg fri med kraft er umulig, og forsøket på å lirke seg fri var også mislykket. Han prøver å tenke, komme på noe genialt, men det er vanskelig å tenke gjennom smerten, som bare blir mer og mer intens. Fra oven ser han brått mylokateien komme mot ham som et flygeekorn, før den lett og grasiøst lander på magen hans og begynner med en slags absurd dans stående på bakbeina. De små forbena veiver i alle retninger, og halen er både alle og ingen steder på samme tid. En stigende varme sprer seg fra magen hans til resten av kroppen, og gradvis kjenner han snublefellerøttene slippe taket. Lettet kommer han seg på beina, og med mylokateien på skulderen løper han videre så fort han kan. Ikke lenge etter når han en lysning i skogen, og et enormt tempel reiser seg foran ham.

Tempelet virker kjent, musklene hans kjenner dette tempelet, men atter en gang svever minnet like utenfor hukommelsens sveipende lommelykt. Han tar et prøvende steg fremover før han stopper opp. Bygningen minner om et av Inkaenes firkantede templer, bare betydelig eldre og overgrodd av mose og snublefellerøtter. Merkelig nok virker ikke et Inka-tempel midt i en skog som denne malplassert, det føles snarere som om tempelet er plassert nøyaktig der det hører hjemme. Han beveger seg sakte mot tempelet, nøye med å ikke vekke de sovende snublefellerøttene på lysningen. Fremme ved tempelet blir han stående og stirre opp den lange trappen mot toppen av tempelet. Trappen er majestetisk og gammel, lokkende på et vis, gjør ham nysgjerrig på hva som venter på toppen. Han løfter foten og senker den mot det nederste trinnet. Akkurat idet fotsålen hans treffer trinnet, husker musklene hans noe. Dette var ikke lurt.