Den underjordiske gangen er lav og smal, så Nissemor krøker seg sammen for å ikke slå hodet i taket mens hun følger etter Noldus. Etter Julestjernen vet hvor mange krinker og kroker kommer de omsider frem til et større rom der det er høyere under taket. Noldus stiller seg midt i rommet og ser på henne. Nissemor lurer på om hun skal la den berømte tungen sin piske Noldus, men hun lar være, bestemmer seg for å la ham være den første som sier noe. I stedet går hun nonsjalant rundt i rommet, mens hun ser på veggene. Veggene er dekket av fargerike malerier av fordums husnisser og alver. Brått ser hun noe hun kjenner igjen. Før i tiden, faktisk kun for noen få år siden, var ikke alle nisser like. (Det er de heldigvis ikke nå heller, men den gang var de enda mindre like enn de er nå.) Den gang fantes det en rekke ulike nissereligioner, blant annet juicenissene. Da en av de tyske nissene – som uheldigvis hadde slått seg litt i hodet på julegløggmuggen, samtidig som han hadde forspist seg på utgått julegrøt og spist overpeprede pepperkaker – hadde latt seg inspirere av et visst tysk menneske, ja så hadde det blitt en rekke forviklinger og forfølgelser. Naisenissene hadde kjempet om makten og jaktet på juicenissene, som på sin side hadde gjemt seg i rom som dette. En gjemmelek som var mesterlig gjengitt i maleriet på veggen. Det hadde tatt sin tid før Julenissen og andre hadde fått tilbakevendt naisenissene og effekten mikroorganismene i utgått julegrøt kan ha på en stakkars nisse, men til sist hadde det endt godt. Og nå er altså Nissemor selv i et av gjemmestedene. Hun snur seg, ser på Noldus og sier «Snakk.»