Drevet av en uforståelig refleks hiver musklene hans ham bakover akkurat idet trappetrinnet under foten hans forsvinner ned i det store, mørke intet. Han kommer seg opp på alle fire, krabber bort til hullet og kiker ned. Bunnløst og bekmørkt. En dråpe drypper fra pannen hans og ned i mørket som en stein dratt mot et svart hull. Regner det? Han vender hodet mot oven. En gigantisk grinegnom! Panisk kommer han seg på beina og begynner å løpe, snubler selvfølgelig i den nærmeste snublefelleroten, men kommer seg raskt på beina igjen, mens grinegnomen subber etter ham. Grinegnomer er ikke farlige av natur, men væremåten deres er livsfarlig for alle andre enn andre grinegnomer. Når en grinegnom først får tak i deg slipper du nemlig aldri fri. En grinegnom – ja du gjettet riktig – griner konstant, og det eneste som kan stoppe en grinegnoms gråt er å klemme noen. Dette høres jo fint ut, men når grinegnomen aldri slipper får ikke den som blir klemt tatt til seg næring, og når tårestrømmen stopper er det heller ikke væske å drikke. Alt dette vet han, uten at han egentlig kan huske det, og nå leder beina ham vekk fra grinegnomen og tempelet så fort de bare klarer. Igjen vet han ikke hvor han skal løpe, han bare løper, løper som et reinsdyr i demringen. Bak ham blir stegene fra grinegnomen fjernere og fjernere. Skogen på denne siden av tempelet er radikalt annerledes, den er tropisk med palmer, lianer og buskvekster han aldri har sett før. I det fjerne ser han en gammel, firkantet steinbygning, og han vet det er mot den beina bærer ham.