«Hvor er Sibyllen?» Elisa ser spørrende på Tumnus, som ikke kan gjøre annet enn å klø seg undrende i skjegget. De er på toppen av Sargahøyden, omgitt av det grønneste gresset Elisa noensinne har sett, og med en fantastisk utsikt til det grønnbølgende, omkringliggende landskapet. Sibyllen er tydeligvis borte, kanskje hun har juleferie, men sibyller har vel ikke juleferie, har de? Elisa er i ferd med å gi opp, da hun ser en skimrende stripe i luften. Stripen ser ut til å rotere rundt sin egen akse og lager en lysende sirkel i den klare luften. Elisa antar det er Sibyllen, og skal til å begynne å snakke med henne, da hun skjønner at ord blir fattige i denne sammenhengen, her er det tankene som teller. Så hun begynner en ordløs dialog med sirkelen. Bilder, betraktninger og refleksjoner farer mellom dem, mesteparten ting Elisa ikke forstår og vet hun aldri vil forstå, men også ting hun vet hun vil forstå i fremtiden, og noe hun forstår allerede i dag. Det er alltid noe ved en selv en kan endre, til det bedre eller til det verre. Og det en selv synes er til det bedre, synes kanskje andre er til det verre. Hvem vil hun være? Hvem har hun muligheten til å bli? Hvordan kan hun få det så bra som mulig med seg selv? Disse, og uendelig mange spørsmål, svar og tanker, virrer gjennom hodet hennes, mens hun sitter på det mykeste gress og kjenner det grønne kile huden hennes.

Dialogen føles som en uendelig kort evighet, men etter hvert skjønner Elisa det er på tide å bevege seg videre, på tide å gjøre det hun er her for, nemlig finne Julenissen. Hun reiser seg opp, gir den forundrede Tumnus en klem og et «Takk for hjelpen», før hun snur seg fra ham og trer sakte, bestemt og flyvende inn i den lysende sirkelen.