Snart står han foran steinbygningen. Av størrelsen minner den om en slags bod, laget av store grå steinblokker, med et flatt steintak. Bygningen har ingen vinduer, men én dør, en dør laget av et ufattelig hardt treslag og med merkelige mønstre, en dør uten dørhåndtak. Han går bort til døren, strekker ut høyrehånden og lar tuppen på pekefingeren gli langs mønstrene. Det, det kjennes – godt. Men ingenting mer skjer. I det fjerne kommer stegene og grinehulkene nærmere, han vet han har dårlig tid. Grinegnomen er her snart. Han løfter også venstrehånden, lar alle ti fingertuppene berøre mønstrene i døren, kjenner treverket og kraften i døren, der han lar fingrene fare raskere og raskere over mønstrene, helt til han hører et klikk. Døren glir sakte til siden. Han går inn og stirrer ned i en fakkelbelyst vindeltrapp mens han hører døren gli igjen bak ham.

Sakte og stille beveger han seg nedover, trinn for trinn. Faklene svaier svakt, selv om luften står stille, og gjør at skyggen av ham selv kaster skremmende bilder på veggene og trappen. «Det er bare skygger, bare skygger» sier han beroligende til seg selv. Han har igjen denne følelsen av at her har han vært, musklene hans husker noe, noe som ikke flyter videre til hodet hans. Hva som er på bunnen av trappen aner han ikke, men han vet at han egentlig vet det. Noen av trinnene i trappen inneholder dessuten skjulte feller – det er han sikker på. Så beina hans leder ham over disse trinnene og sørger med det for at han ikke blir spiddet, klemt i hjel, eller det som verre er. Ved foten av trappen er det en lang, smal og fakkelbelyst gang. Også her blafrer faklene svakt, de lyser kun opp halve bredden av gangen, mens resten av gangen ligger i skyggen. Det ser ut som om lyset fra faklene er i en konstant dansende kamp med skyggene, i det ene øyeblikket vinner faklene, i det neste skyggene. Han ser på dansen noen sekunder før han bestemmer seg for å fortsette inn i gangen, men beina hans vil ikke. Han prøver en gang til. Ingen respons. Det er som om beina vil fortelle ham noe. Det er skyggene. Skyggene vil ham vondt. Han må holde seg i lyset, alltid i lyset. Han løfter foten, men stopper steget i luften. Eller er det lyset? Tvilen senker seg over ham. Han vet ikke hvorfor, men er ikke i tvil om at det er noe ondt i denne gangen. Det logiske er at det er skyggene, mørket, som er det onde. Men hva om det er lyset, varmen? Flammene danser danser danser, med sine tusen små armer og hoder. Strekker seg i alle retninger, legger seg over skyggene og konsumerer dem, før det brennende lyset igjen presses tilbake av skyggene. Han setter foten ned igjen. Skal han gå i lyset eller i skyggen? Hodet vet ikke, beina er usikre. Det skjedde noe sist han var her. Noe fryktelig. Men hva? Han har ikke lyst til å være her lenger, snur seg og ser opp trappen igjen. Grinegnomen er sikkert borte. Han kan gå opp igjen, komme seg ut herfra, finne veien ut av skogen og aldri komme tilbake hit. Men det går ikke. Noe trekker i ham, noe på andre siden av gangen. Han begynner å gå.

I skyggen. Han går i skyggen. Venter på å kjenne noe, venter på at skyggene skal legge seg rundt ham i et kvelende favntak, tvinge ham i kne, og aldri la ham unnslippe. Men det skjer ikke. Skyggene lar ham være i fred, og snart er han ved enden av gangen.  En gigantisk steindør sperrer veien. En dør dekket av de vidunderligste mønstre. Denne gangen vet han imidlertid hva han skal gjøre. Han legger alle sine 10 fingertupper mot dørens mønstre og lar fingrene bevege seg som de aldri har beveget seg før. Igjen kjenner han kraften, men nå med enda flere gode følelser, og døren begynner å gli til siden.