Elisa treffer noe hardt med foten og dundrer overende. Hun ligger på et kaldt steingulv i et dunkelt rom. Det gjør vondt i både hender og knær etter fallet, men hun er sjeleglad for at kroppen kjennes hel. Forvirret setter hun seg opp, lurer på hvor hun er. Rommet er kaldt i både direkte og overført betydning, men til venstre for henne er det en svak strime av lys, som fra en døråpning der døren ikke er helt lukket. Elisa kommer seg på beina og går mot lyset.

Ganske riktig, det er en dør, eller i alle fall en horisontal, smal glipe i veggen. Selv om Elisa stiller seg sidelengs, virker åpningen fryktelig smal, kanskje for smal. Hun presser ryggen mot den ene siden av åpningen, og begynner å bevege seg sidelengs som en krabbe. Åpningen er for smal for føttene hennes, så hun må vri dem i fartsretningen for å få plass til dem. Til tross for hvor liten hun er, stryker både nesen og magen mot steinen, og et øyeblikk er hun redd for å bli sittende fast, men det går bra. Hun kommer seg gjennom. Vel inne ser hun seg rundt. Elisa har kommet inn i en gigantonormt stor hall. Bak seg og til begge sider er det høye, massive steinvegger som strekker seg så langt hun kan se. Hun bøyer nakken så langt bakover hun kan. Og der oppe, der hvor steintaket skulle vært, der er det noe annet enn vanlig stein. Det er bekmørkt og fullt av små, svakt skinnende, svakt pulserende lys. Som en – stjernehimmel. Bare innendørs. Elisa beundrer innehimmelen, før hun igjen senker blikket. Innestjernene lyser opp hallen med et svakt og vennlig lys, mye sterkere enn lyset som når bakken fra vanlige stjerner. Langt der borte kan hun se steinhallens andre vegger. Og i midten, i sentrum for hallen, står et gigantisk tre. Hun begynner å gå sakte mot det. Etter hvert som hun nærmer seg treet begynner små, grønne gresstrå å stikke opp fra den harde steingrunnen. Jo nærmere hun kommer dess tettere står gresstråene, og snart går hun på det grønneste, tykkeste, fineste sommergresset. Plutselig legger hun merke til en sildrende lyd. Og ganske riktig, kort tid senere ser hun også en krystallklar elv bukte seg gjennom gresslandskapet. Elven er grunn, så Elisa tar av seg sko og sokker og vasser over. Vannet er kjølig og godt, fyller henne med følelser hun ikke visste hun hadde, gir henne håp, gir henne troen på at hun vil finne Julenissen. Over på andre siden vandrer Elisa videre på gressteppet, og står snart ved foten av det store treet. Det rager over henne, en stamme bred som menneskenes fotballbaner, og like høyt som menneskenes skyskrapere. Høyt der oppe, i alle retninger, strekker mektige og bladbelagte grener seg i alle retninger. Elisa vet det ikke – men hun står foran en struupsaeik.