Nissemor aner ikke hva som har skjedd med Noldus – enten har han blitt fanget av Krynkel – eller så har han gjemt seg et sted. Uansett har ikke Nissemor tid til å vente lenger, så hjulpet av det lille kartet hun fikk fra Noldus begynner hun å gå gjennom de mørke gangene mot kjøkkenet.

Kort tid senere er hun fremme og ser inn på kjøkkenet gjennom nok et lite kikhull. Sukkerplomme Mary er godt i gang med lunsjen, der hun står og rører i en kolossal grøtgryte. Nissemor blir stående og tenke. Hvordan skal hun klare å fikse dette? Mary er ikke en hvilken som helst alv, hun er også Kung Fu mester. Vanligvis er Nissemor full av ideer, men ikke nå, hun er motvillig i ferd med å resignere, da det underfundige skjer. Gjennom kikhullet ser hun Noldus komme brasende inn kjøkkendøren; snuble i sine egne ben, gjøre en ufrivillig trippel snurr med kork, og smelle i siden på gryten slik at den velter og all grøten renner ut på Mary. Mary hyler som en stukken julegris av den varme grøten, mens Noldus ligger i en haug på gulvet. Nissemor kan nesten se stjernene surre rundt hodet hans. Hun tror situasjonen nesten ikke kan bli mer kaotisk, når Blunka og to alver kommer styrtende inn døren med retning direkte mot Noldus. Som i en dårlig sketsj sklir Blunka og alvene i julegrøten og ender opp i en monstrøs ball av armer, ben og julegrøt sammen med Mary. Blunka hyler som en emosjonelt såret ulv. Blandet med Marys stukne julegris og de to alvenes kvitrende skrik, høres det ut som en oppgradert versjon av den store bøtteballetten. Noldus kaver seg på beina, tydeligvis ør i hodet etter fallet står han rett opp og ned og svaier som en slalåmkjører uten ski. Etter noen sekunder prøver han å løpe, bare for å velte sidelengs opp i den åpne melketønnen.

Mary er den første som kommer seg løs fra floken. Hun løper fra kjøkkenet, trolig i retning sykestuen, der de har grøtlindringsmidler, det er nemlig ikke rett så sjeldent at noen velter varm grøt over seg. Blunka og de to alvene kommer seg på bena like etter, og har tydeligvis ikke fått med seg at Noldus falt i melketønnen, for også de stormer ut av kjøkkenet mens de vilt ser seg i alle retninger. Nissemor lar det gå litt tid, så hun er sikker på at ikke Blunka og co har snudd i gangen, før hun åpner den skjulte døren og trer inn i kjøkkenet. Det første hun gjør er å fiske Noldus opp av melketønnen. Dryppende melkevåt ligger han og puster og peser på gulvet, mens Nissemor så raskt hun kan koker sammen motgiften ved hjelp av oppskriften fra ‘Den store, klokke boken’. Tiden flyr, og hun frykter konstant at Blunka eller noen av de andre skal dukke opp, men det går greit. Hun blir ferdig med motgiften, får satt på en ny gryte med vanlig julegrøt, og får tilsatt motgiften. Deretter går Nissemor og Noldus igjen inn i den skjulte gangen for å vente på at Mary kommer tilbake. Mary blir rett så overrasket når hun ser ny julegrøt på komfyren, men hun trekker bare på skuldrene, tenker sikkert hun får ta den hjelpen hun får. Snart er julegrøten servert i matsalen, og alle sammen sitter der fornøyd og spiser.

Nissemor og Noldus har på dette tidspunktet flyttet seg til en skjult dør med utsikt til spisesalen, og blir dermed vitner til det som skjer. En etter en får alvene og husnissene krampetrekninger, vrikker og vrir seg som i en merkverdig dans. Alle bortsett fra KI-Noldus. Han sitter først og spiser helt vanlig. Når den første av husnissene begynner krampedansen, foretrekker han ikke en mine, sympati er tydeligvis ikke en egenskap som er matet inn i KI-hjernen hans. Men etter hvert som flere og flere av undersåttene hans bryter sammen; og spesielt når de første av dem er ferdige med krampene og igjen ser ut som sine vante seg, uten forhekselsen; skjer det noe med KI-Noldus. Han begynner selv med krampetrekninger. Antageligvis vet ikke KI-hjernen hans hva han skal gjøre i en slik situasjon – og etter en stakkatodans uten like, segner han livløs om på gulvet. At Noldus tilsynelatende er død vekker stor oppstandelse – en oppstandelse som ikke blir mindre når Nissemor og den ekte Noldus plutselig dukker opp fra den skjulte gangen og forklarer hva som har hendt. Nissemor gir de en stund til å snakke og roe seg, men så er det på tide å arbeide. Ivrige som alltid setter de i gang med stor lyst, fast bestemte på å bli ferdige med hele leketøysproduksjonen i tide til julaften.

Han trer inn i en gigantonormt stor hall ulik alt annet han noensinne har sett. Over ham skinner det som ser ut som en stjernehimmel, men som umulig kan være det. Den er for nær, og han er langt under bakken. Et godt stykke fra ham, i det som må være senter av hallen, står et enormt tre. Han aner ikke hvordan han vet det, men så fort øynene faller på treet er han ikke i tvil. Det er en struupsaeik. Og han vet han må bort til treet. Foran ham er det en sti av det grønneste grønne gress, som bryter opp den kalde steingrunnen, og som leder rett mot treet. Han begynner å gå. Først med normale, faste skritt. Så raskere og raskere, før han begynner å løpe. Selv om han har sko på kjenner han gresset kile ham mellom tærne, selv om han ikke passerer et eneste tre eller busk på veien kjenner han greiner og blader stryke mot ham. Selv om det ikke er sol, kjenner han solen kjærtegne ansiktet hans. Musklene som vet så mye han ikke husker begynner å våkne til live. Han kan kjenne at de vet, det er bare et bitte lite tynt slør som hindrer innsyn. Fremme ved trestammen trekker han inn treets mektige nærvær, bestemmer seg for å gi det en klem. Og så blir alt mørkt.

Elisa rykker seg selv ut av den lille trefortryllelsen og tilbake til virkeligheten. Hun er her for å finne Julenissen, ikke for å la seg fortape i trær, vann og gressletter, uansett hvor forlokkende det er. Elisa har knapt tenkt tanken, før hun igjen kjenner naturen kalle, får bare lyst til å legge seg ned på ryggen og lage gresstjerner mens hun beundrer grenene, bladene og innestjernehimmelen langt der oppe.  Og bade i elven! Elven kan da ikke være like grunn hele veien – eller kanskje det er en stille kulp et sted. Det hadde vært … Elisa rister på hodet, er igjen tilbake i virkeligheten. Det er forlokkende, så forlokkende. Men det må vente. Finne Julenissen først. Finne Julenissen først. Så komme tilbake hit etter jul og kose seg. Komme tilbake hit etter jul. Det må være en grunn til at Sibyllen sendte henne akkurat hit. Elisa ser seg rundt, og får plutselig øye på noe, helt der borte ved trestammen, litt til venstre. Er det en som ligger i gresset der? Julenissen? Elisa legger oppkavet på sprang, kan knapt vente med å få se Julenissen igjen og gi ham en god klem. Og deretter en kort skjennepreken. Tenke seg til, forsvinner på den måten like før jul.

Borte ved trestammen ser Elisa at hun hadde rett. Og feil. Det er en som ligger i gresset. Men det er ikke Julenissen. Han er på Julenissens størrelse, og har tydeligvis også en forkjærlighet for ull, men magen er mindre, trekkene annerledes, og ikke en eneste skjeggstubb. Dessuten er han yngre og mer alvorlig, selv om han samtidig har et utseende som utstråler både klokskap og lekenhet.

Han drømmer. Drømmer om mye rart. Men samtidig vet han at det ikke er ekte drømmer. Det er minner, minnene hans. Den lille lommelykten som ensom og desperat lette og lette etter minnene som var like utenfor den spede lyskjeglen, er nå erstattet av det reneste flomlys. Alle minnene hans, alt musklene husker, flommer tilbake i ham. Han er igjen bevisst både hvem han er og hva han har gjort. Og han har et problem. Et stort problem som må løses før Julaften. Han åpner øynene, og ser rett opp i ansiktet på en liten jente som hopper i været av forskrekkelse.

Elisa hopper i været når han åpner øynene. Han så ut til å sove så dypt, så dypt, men på bare et øyeblikk er han lysvåken og stirrer på henne med utrolig intense og dype øyne. Et øyeblikk lurer hun på om det er sånn menneskepikene og menneskeguttene føler når de blir betatte, men tanken forsvinner i det samme øyeblikk den er tenkt. Elisa åpner munnen, men hun vet ikke hva hun skal si, blir bare stående og se dumt på ham. Han derimot, ser ut til å ha situasjonen under kontroll, der han setter seg langsomt opp, folder beina under seg og ser på henne.

Han skjønner raskt at den lille jenten slett ikke er en jente. Hun har verken utseende eller væremåten til det. Det var bare den lille størrelsen som lurte ham. Hun må være en alv. Og det kan bare være en grunn til at en alv er her nå. Så han setter seg opp og begynner å fortelle. Fortelle om Julenissen som dukket opp fra intet og alt som i hurten og sturten skjedde deretter. Han ser av innestjernenes posisjon at de har lite tid, så han holder det kort – om de er for sent ute og Julenissen forblir sovende for all fremtid, vil det skape en troisk krise av uante dimensjoner.

Elisa får kneknekken når hun hører hva som har skjedd. Har hun ikke alltid advart Julenissen mot Kaninhullet?! Men den selvsikre moronissen hører aldri på henne. Og nå er snart tiden hans ute. Snakkeren foran henne kommer seg på beina, ser et øyeblikk ut som han skal falle, men han gjenvinner balansen og begynner å gå med raske skritt med Elisa småløpende etter.

Snart står de i en liten krypt like under struupsaeiken. Vegger, gulv og tak er alle steinbelagte, men ikke med vanlig stein. Dessuten er steinene fulle av all slags magiske mønstre, Elisa kan fornemme kraften i dem. Fra tak, gulv og vegger løper det dessuten røtter i alle størrelser. Røttene skaper en slags dans og rytme i rommet, en puls av klarhet hun aldri har kjent før. Og på et steinalter i midten av rommet ligger julenissen på ryggen og sover. Pusten hans går jevn og sakte, men Elisa skjønner raskt at den går for sakte. Tiden er i ferd med å løpe fra dem. «Hva skal vi gjøre?» spør hun fortvilet. Men han bare trekker på skuldrene. «Vet ikke. Det å blande ulike former for krefter kan få uante konsekvenser. Jeg har aldri opplevd tilsvarende før.» Elisa går opp på en liten steinblokk foran alteret, slik at hun kommer mer på høyde med Julenissen. Hun ser ned på ham. Det ser ut som om han sover dypt og fredfullt, men det er for dypt, for fredfullt. Hvis de ikke finner på noe vil pusten hans bare gå saktere og saktere, helt til den stopper opp og Julenissen ikke finnes mer. Elisa har alltid vært klar over at det ville komme en dag der julenissen hun har foran seg ikke vil leve lenger. Men han hadde så lenge igjen, og når de til slutt kom til det punktet skulle lærlingen være klar til å overta. Nå finnes det ingen lærling, ingen har fått overført kraften og kunnskapen. En enslig tåre faller fra øyet hennes og lander lydløst på Julenissens hånd før restene av den renner nedover hånden hans mot bordet.  

Han ser på fra avstand. Vil gi Elisa litt plass, samtidig som han lurer på hva i alle dager de skal gjøre. Han kjenner ikke Julenissen, og det er ikke hans skyld at det ble som det ble. Ikke at det er Julenissens skyld heller, men hadde ikke Julenissen dukket opp her, ja, så hadde ikke noe av dette skjedd. Han ser en tåre falle fra Elisas øye, ser effekten av tåren. «Ser du det?» «Hva?» «Julenissen er død.» «Nei. Det er han IKKE!» Elisa blir mer og mer ilskete og tårevåt for hver stavelse, og idet hun sier «ikke» hulker og storgriner hun som bare det. Store, våte dråper faller som et lite fossefall fra øynene hennes og ned på Julenissens store hånd som hun nå knuger i sine små. Han ser Julenissens pustefrekvens øke, tårene har sin effekt. Bare synd han måtte si det han sa for å fremprovosere flere tårer. Tårer fra en som står Julenissen nær hjelper, men det er tydeligvis ikke nok, Julenissen sover fortsatt dypt. Han kunne selvfølgelig tegnet noen mønstre på veggene, men han vet ikke hvilke, og han vet at om han prøver, så vil ikke mønstrene komme til ham slik de pleier. Dette er noe utenfor hans kontroll. Bare … Tankerekken hans avbrytes av en mylokatei, nærmere bestemt mylokateien som var med ham i skogen for litt siden, som kommer skliende ned en av røttene og hopper elegant opp på Julenissen.

Elisa ser forundret på det lille dyret som kom fra intet og nå har stilt seg opp på Julenissen. Nesten som et lite ekorn står den der på bakbeina og ser på Julenissen med de store øynene sine og den store lodne halen.

Han stirrer som forhekset på mylokateien. Bare en mylokatei kan fortelle ham hva han skal gjøre. Mylokateien snur seg mot ham og ser ham i øynene før den hopper opp på skulderen hans. Som så mange ganger før legger han alle de 10 fingrene sine mot mønstrene på steinveggene. Men nesten aldri har han kunnet tegne veiledet og inspirert av en mylokatei. Han begynner å bevege fingrene.

Elisa skjønner ikke hva som skjer, bortsett fra at det må skyldes han som tegner på veggen og det lille lodne dyret, men hun vet hun aldri har følt som dette før, vet hun aldri vil oppleve denne følelsen igjen. Det er så mye i luften at hun knapt klarer å bevege seg, bare det å puste er vanskelig. Men den luften hun klarer å puste inn, er den klareste, reneste luften hun noensinne har kjent. Flere av røttene løfter seg fra gulv og tak og stryker over Julenissen mens små bølger av lys flimrer gjennom rommet. Elisa vet ikke hvor lenge dette pågår, men hun vet at det virker. Når det er ferdig snur han seg og ser på henne. Elisa prøver kjempe imot, men det er nytteløst. Hun sovner momentant, faller overende og blir liggende på Julenissens store mage.

Han puster tungt mens han ser på den sovende Julenissen med alven på magen. Han har vevd mange mønstre før, men aldri så intrikate og så intense som disse. Alt for å unngå at kraften han skapte skulle lage uønskede effekter i møte med nissekraften. Men det gikk. Julenissen, og Elisa, vil våke igjen. Snart. Han og mylokateien frakter Julenissen og Elisa til et sted han vet de kjenner. Der blir han stående og se på dem et par øyeblikk, takknemlig for at det tross alt endte bra til slutt, før han snur seg og reiser hjem.

Elisa åpner forvirret og trøtt øynene og ser seg rundt. «Julenissen!» roper hun gledefylt når hun ser det kjente ansiktet hans. «Elisa!» roper han tilbake, jeg lurte på når du skulle våkne. Jeg har både spilt krokket og konversert med hattemakeren, men nå begynner jeg å bli lei. Skal vi dra hjem?» «Ja, å ja gjerne! Endelig ut fra dette kaninhullet!» svarer Elisa mens hun rister av glede og lettelse. Julenissen ser på henne og smiler. «For en gangs skyld er jeg enig med deg, Elisa. Nå skal det bli godt å komme ut av kaninhullet.» Elisa hopper opp i armene hans og de tar tidenes julenissebamseklem, før de dansende og hoppende beveger seg inn i kaninhullet på vei hjem.