Marita stikker hodet ut av teltet og ser ut på en stille og fredelig verden. Solen er også i ferd med å våkne, men befinner seg enda like under horisonten. Det er demring. Foran henne ligger det lille tjernet, rent og sovende. En lett morgentåke svever over vannet og gir det et trolsk utseende. Til alle andre sider er hun omgitt av skog. Blandingsskog, ganske uvanlig i Norge, bestående av høyreiste løv- og bartrær og passe med undervegetasjon. Marita krabber ut av teltet og reiser seg. Det kalde gresset stryker mot de bare føttene hennes mens hun går sakte mot tjernet. Fremme ved det hun kaller svaberget – men som egentlig bare er en stor stein i vannkanten, glattskurt av tjernets berøringer i Gud vet hvor mange år – henger hun håndkleet over armen til treet som alltid står der og venter på henne. Det er flere måneder siden sist hun var her, det er helt fantastisk å være tilbake. Pusten hennes er jevn og fin, lager en lett frostrøyk som forsvinner i luften foran henne. Snart holder treet også ullundertøyet hennes, mens tærne hennes forsiktig dupper opp og ned i vannkanten. Første gang hun var her for, ja det må være 4-5 år siden, i slutten av tenårene, hadde hun badet i truse og BH, men bluferdighet er hun ferdig med. I alle fall i vinterhalvåret. På sommeren er det annerledes, da hender det tross alt at det er folk her. Ikke at folkene som sådan gjør henne noe heller, hun ser nå ut som hun ser ut, ikke noe farlig at folk ser henne som hun er. Men det er dette med disse hersens mobilkameraene. De fleste har heldigvis folkeskikk, som moren hennes pleide å si, men det er jo alltid unntak. Og etter episoden med de to mobilkameraknipsende guttene, har hun holdt seg unna nakenbading sommerstid. Leppene hennes trekker seg opp i et lite smil, hver gang hun tenker på hvor forfjamset de ble da hun hadde spradet opp til de og bedt de slette bildene. Øynene deres var så store at det var ikke måte på, og dumme som de var nektet de å slette bildene. Noen blåmerker og forstuede fingre senere, kom de heldigvis på andre tanker. Mobilene ble låst opp og bildene slettet. Heldigvis hadde de vært så fokuserte på fotograferingen, at de ikke hadde rukket å dele bildene. Som straff knuste hun mobilene deres, før hun svinset derifra. Idioter.

Men nå i vinterhalvåret: Ingen folk. Etter å ha satt opp teltet i går, og etter at solen hadde gått ned, gikk hun en runde for å se etter andre telt. Ingen. Det hadde hun heller ikke ventet. Tjernet ligger langt fra allfarvei, for å komme hit må man gå langt over 10 kilometer på krøtterstier som tilsynelatende leder ingen steder. Nei, enten må man vite om tjernet, ellers må man finne det på slump.

Marita går sakte ut i vannet. Kjenner det kalde; gode; krype langsomt oppover leggene; skritt for skritt. Den fortsatt varme huden hennes lager frostdamp i samspill med den kalde luften, damp som blander seg med den stadig tynnere tåken. Vannet kryper videre oppover, snart når det halsen hennes. Kaldt, helbredende, forfriskende, deilig. Hun knekker i knærne, lar hodet gå under vann, mens håret prøver å holde seg flytende på overflaten helt til også det blir dratt nedover. Omsluttet av vann. Knærne rettes ut, hodet bryter igjen vannflaten, og hun tar dagens første svømmetak.