Niklas trekker pusten dypt inn, prøver å roe nervene, kjenner pulsen falle et par slag. Men han er fortsatt redd. Hjertet banker som besatt, frostrøyken står ut av munnen på ham som røyken fra et fordums damplokomotiv i den kalde natteluften. Han prøver å tenke, prøver å finne ut hva han skal gjøre, hvor han skal løpe. Er de fortsatt etter ham, eller har de gitt opp? Niklas klistrer seg opptil den gamle, slitte bygårdsveggen. Bare bygårder og murer på alle sider. Ukjent som han er i denne delen av byen har han løpt seg inn i en blindvei. Han lytter. Noe smeller i det fjerne – et søppelspann som veltet? Utydelig roping treffer trommehinnen hans. Faen! Blikket løper febrilsk over omgivelsene og stopper ved en brannstige som henger fra veggen lenger borte. Det er en av disse stigene som stopper et lite stykke over bakken – sikkert for å redusere sannsynligheten for at uvedkommende klatrer oppover og tar seg inn i leilighetene. Niklas løper mot brannstigen og hopper, bare for å kjenne fingertuppene stryke det kalde metallet og hele kroppen dundre inn i den altfor harde husveggen. Fortumlet kommer han seg på beina mens adrenalinet holder smerten unna. Nytt forsøk. Et stille spensthopp sørger for at fingrene lukker seg rundt metallet. Perfekt! Men så var det det å dra seg opp da, han som aldri har tatt en pull-up i hele sitt liv. Niklas bruker trippa-truppa-hva-det-nå-heter-musklene alt han kan, og får hodet opp til trinnet, men er sjanseløs på å komme seg lenger opp. Han slipper seg ned igjen. De to bandemedlemmene runder hjørnet 50 meter lenger borte og hoier oppildnet av synet av ham. Niklas gjør et nytt forsøk med tilløp, og får denne gangen armene over det nederste trinnet. I øyekroken ser han forfølgerne nærme seg. På mirakuløst vis klarer Niklas å kave seg videre opp i stigen, og klatrer deretter så raskt han kan mot toppen. Under ham får den letteste av de to bandemedlemmene hjelp av den største til å komme seg opp i brannstigen, og alt handler nå om å klatre denne hersens brannstigen så raskt som mulig.