Niklas stirrer oppover. Stigen leder til taket, men hvor skal han flykte derfra? Døren fra taket inn i bygningen er sikkert låst, og forsøk på å hoppe til nabobygget vil være ensbetydende med å hoppe i døden. Det er for langt både til neste bygg og til asfalten der nede. Hvis ikke…? Niklas vet jo bare hvor langt det er til nabobygget på denne siden. Kanskje det er kortere avstand til ett av de andre omkringliggende byggene. Niklas tenker hardt. Kanskje. Men han vil ikke komme seg inni det bygget heller. Over seg ser han brannstigens slutt nærme seg faretruende. Nei, det finnes kun ett alternativ, han må inn i en av leilighetene. Ved siste etasje klatrer han derfor over i balkongen og røsker i balkongdøren. Låst. Helvete! Niklas kyler knyttneven i vinduet til ingen annen nytte enn en intens smerte. Han rister hånden, som om det skulle hjelpe mot smertene, mens han hopper rundt som en tulling. Tre sekunder senere treffer stolbeina på en av balkongstolene dørglasset som brister i tusen biter. Niklas stikker hånden gjennom hullet, vrir opp låsen og stormer inn i en mørklagt stue. Han river opp den første og beste døren og skimter en skrekkslagen 10 år gammel jente sittende oppreist i sengen med nattbordslampen på. «Unnskyld» sier han og bråsnur. Neste dør er heldigvis til entreen, bak seg hører han det knase i glass, og øyeblikket etter er han ute i byggets fellesarealer. I gangen ser han en brannalarm han smeller i gang før han stormer ned trappen. Den infernalske ulingen fyller umiddelbart hele bygget, og to etasjer lenger nede begynner gangene og trappene å fylles opp med trøtte beboere som bekymret og trøtte går mot utgangen, noen med barna sovende i armene, andre med PCer og andre mindre verdisaker. Niklas smetter så fort han kan mellom dem, og snart er han igjen ute i den kalde natteluften.