Marita har fått på seg ullundertøyet igjen og gjør sitt beste for å få håret enda litt tørrere med det nå altfor våte håndkleet. Tross alle sine svakheter, har det moderne liv tross alt enkelte fordeler, som strøm og hårfønere. Minutter senere smyger hun seg inn teltåpningen og drar de, nå lunkne, klærne ut av soveposen. Marita kjenner et smil bre seg om leppene – hvor aldeles übergenial hadde hun ikke følt seg den første gangen hun kom på at dagens klær ville få akkurat passe temperatur hvis hun bare la de inn i den varme soveposen før morgenbadet?

Med et polarbrød i munnen er Marita igjen utenfor teltet og bøyer seg etter tekannen; som ikke er der? Hun setter den jo alltid til venstre for teltåpningen, like ved primusplassen, gidder aldri å rydde den inn i teltet. Undrende ser hun rundt seg mens en sjelden fugl kvitrer i det fjerne. Tekannen ligger til høyre for teltet, veltet og med åpent lokk. Hm. Merkelig, hun skjønner ikke helt hvorfor et dyr skulle ha flyttet på kannen, vinden kan det umulig ha vært. Marita løfter opp tekannen og kikker nedi. Som ventet tom. Eller? Hun vender kannens åpning mot solen. Helt i bunnen ligger det en liten bit av et eller annet. Marita heller biten ned i håndflaten og kiker nysgjerrig på den lille og ruglete hva-det-nå-er. Utseende minner om en svart stein, men det er noe med vekt og form som minner om et eller annet Marita ikke klarer å gripe tak i. Tetørst som hun er, putter hun biten i lommen og begynner å gå mot elven, da hun brått hører et skikkelig brak bak seg.