Niklas banker på døren en gang til. Fortsatt ingen lyd fra innsiden av leiligheten. Leiligheten er sikkert tom, men allikevel er han svært forsiktig når han stikker nøkkelen i nøkkelhullet og vrir om. Stille lukker han døren bak seg mens øynene vender seg til mørket. Stuen virker tom, det kommer ingen lysstripe fra under baderomsdøren, så badet må være tomt. Niklas tar lydløst av seg skoene og lister seg fremover på sokkelesten. Kjøkkenet er også tomt. Da gjenstår kun soverommet. Niklas tenker seg om. Skal han lete stille i mørket etter det han er ute etter, eller skal han åpne soveromsdøren og forsikre seg om at leiligheten er tom, slik at han både kan skru på lyset og slutte å bry seg om å være stille. Niklas bestemmer seg for det siste, og legger hånden forsiktig på dørhåndtaket. Om han husker rett, knirker ikke døren, men han er likevel veldig forsiktig når han åpner den. Soverommet er enda mørkere, fordi gardinene er for, så han blir stående i noe som føles som evigheter og stirre mot sengen. Det er en eller annen form der, men den er så kort. Er det en pute som ligger i sengen, eller er det en menneskekropp der beina under dynen er umulige å skjelne i mørket? Niklas lister seg et par skritt fremover. Han hører ingen pust, men hvor mye et sovende menneske puster er ikke godt å si. Et par skritt til. Ingen har et slikt hode, det må være en pute. Forsiktig drar han mobilen ut av lommen, skrur på lommelykten og lyser mot sengen. Uforberedt på sjokket som møter ham, mister han taket på mobilen, som lander på tærne hans til overraskende store smerter. Stille bannende plukker han opp mobilen, går bort til sengen og lyser på den. Sengen er tom for mennesker, men det som ligger der er to store puter, der den ene av dem ser ut til å være knivdrept. Trekket er oppspjært og dun ligger over hele sengen.