Marita spinner rundt og speider i retning lyden. Solen har begynt å ta tak og sender sine spede stråler på og mellom trærne. Morgentåken har delvis forsvunnet, men de gjenværende tåkedottene lager en dunkeltlysende trolsk stemning. Marita trekker den varme genseren godt opp i halsen og begynner å gå i retning braket. Minutter senere ser hun det som må ha laget lyden. Et stort eiketre har veltet. Men det er noe som ikke stemmer. Lyden hun hørte var kort og høy, som om noe tungt landet på noe hardt. Eiketreet har mange lange grener som må ha truffet grenene på de omkringliggende trærne, og dermed laget mange mindre lyder før treet traff bakken. Dessuten er hele roten dratt opp, slik at eiken nå ligger på rygg og spriker i været med de tusen tærne sine. Treet er stort og kraftig, og med de røttene kan det umulig ha blitt blåst overende nå. Hvis det var dette treet som laget braket, må det ha blitt delvis dratt opp med roten for en tid tilbake, kanskje forrige helg da det blåste mye. Så må det ha lent seg mot ett eller flere av de andre trærne, før det nå mistet taket og falt mot bakken. Det er den eneste mulige forklaringen. Men den virker feil, på et vis. Marita lar hånden gli over stammen, som kjennes solid og ruglete.

Hun går fra trekronen ned mot roten. Eiken er en huleik, og fra bunnen av treet; der man ville forventet jord, røtter og hardt tre; ser hun i stedet rett inn i trestammen og oppover på innsiden av treet. Hun går mot treet og strekker hånden mot åpningen. Akkurat i det fingertuppen hennes berører undersiden av treet, forsvinner bakken under henne og hun suser ufrivillig nedover i mørket.