Forslått og fortumlet kommer Marita seg på beina. Hun har landet i noe svart og mykt, men allikevel verker det i hele kroppen. Over seg ser hun et svakt og krympende lys, akkurat som om åpningen hun falt gjennom er i ferd med å lukke seg. Marita snur seg så raskt hun kan i alle retninger, prøver å få med seg mest mulig av omgivelsene før lyset forsvinner, men det er ikke mye hun ser før det er bekmørkt. Hun kan ikke se noe som helst lenger, og det eneste hun vet er at hun befinner seg i en slags hule. Det så ut til å være vegger på alle sider, bortsett fra en smal åpning som nå er bak henne. Taket er lavt, hun kan sikkert berøre det med fingrene om hun strekker armene i været, bortsett fra en svær og noenlunde sirkelformet åpning like over henne som leder opp til friheten i skogen. Av det lille hun rakk å se før det ble mørkt, skjønte Marita at å komme seg ut samme vei hun kom inn ikke er mulig. For å klare det må hun først klatre opp veggen, så bortover taket, og så oppover kanalen hun nettopp har falt gjennom. Rett nok er hun en relativt god friklatrer, men å klatre i horisontale parti har hun alltid manglet styrken til. Dessuten er hun helt avhengig av å finne ekstremt gode grep, noe det ikke så ut til å være i taket her. Marita tenker hun burde blitt grepet av panikk nå – innestengt som hun er i en ukjent hule – men merkelig nok føler hun seg rolig og konsentrert. Rett nok skal hun dø en dag, men den dagen er ikke i dag.