Det var et fæla arbeid, men etter mye om og men har Marita klart å snu seg over på ryggen i den smale og bekmørke sjakten. Nå når hun har normal rekkevidde i armene, kjenner hun at det ganske så riktig er flere trinn over henne. En stige er festet i veggen. Marita tenker på hvordan hun skal gjøre dette. Hvis hun faller, kan hun lande i en vanndam, forhåpentligvis uten krokodiller og haier, 1 meter lenger nede, eller hun kan falle helt til jordens indre. Marita vet hun er sterk nok til å bære sin egen vekt etter armene, for ikke å snakke om etter én arm, og hun er også i stand til å dra seg oppover med bare armene. Men plutselig kan man miste grepet, og hun har ikke lyst til å ta sjanser. Etter noen minutters tenkepause kommer hun frem til at hun kan ta tak i det nederste trinnet og dra seg sakte ut av sjakten. Etter hvert som hun drar seg lenger ut, kan hun gripe tak i trinn lenger og lenger oppe på stigen. Vinkelen på knærne er «feil» vei, og vil gjøre det litt vanskelig, men forhåpentligvis vil hun klare å beholde en fot eller to i sjaktåpningen, slik at beina tar en del av vekten så lenge som mulig.

Marita tenker seg om. Hun kan åle seg tilbake til hulen. Noen kan finne teltet hennes og synes det er rart det er tomt. Men hun har ingen garanti. Og alle hun kjenner vet hun er utilgjengelig de nærmeste dagene, ingen av de vil reagere med en gang. Og når de reagerer, vil de finne åpningen under treet? Hun har en liten vannflaske på seg, men den holder ikke lenge. 2-3 dager med seigpining så er hun død? Nei, det er ikke et alternativ.

Marita drar seg sakte utover og tar tak i trinnene. Planen fungerer akkurat som den skal, og snart er bortimot hele kroppen hennes ute av sjakten. Hendene hennes har gode grep rundt stigen, og høyrefoten bærer fortsatt deler av vekten. Men en god plan er ikke alltid godt nok. Før hun vet ordet av det er både stigen og Marita i fritt fall.