Marita kjenner begge føttene skli ut i luften. Med hendene klamrer hun seg instinktivt til stigen så hardt hun kan, mens hun og stigen er på vei ned i det bekmørke intet. Like brått som fallet startet, stopper det, og hun klarer med nød og neppe å holde seg fast i stigen. Noen nervøse sekunder senere har hun også beina på stigen igjen, og blir stående et par øyeblikk mens hun kjenner hjertet forlate halsen og reise ned igjen til der det hører hjemme. Et svakt, svakt lys fyller brått området rundt henne, og så snart øynene hennes får vent seg til lyset ser hun nysgjerrig rundt seg. Det ser ut som om den delen av stigen hun står på, er festet i et slags spor. Da hun fikk stor nok vekt på stigen ble den dratt nedover i sporet helt til den stoppet av seg selv. Og der stigen slutter begynner en ny stige som går enda lenger nedover.

Marita kikker både oppover og nedover. Lyset rekker verken til toppen eller til bunnen, men det ser ut som om hun er i en ny og mye større sjakt. Siden stigen stopper like over henne, har hun ikke annet valg enn å klatre nedover.

Etter noe som føles som evigheter, er Marita nede på bunnen. Hun er i en slags gang opplyst av et svakt, men varmt lys som strømmer fra ulike punkt i taket. Vegger, tak og gulv består av glatt, men ujevn og blankpolert stein som skimrer bløtt i lyset. Når Marita går nærmere veggen, ser hun at den er dekket av et merkverdig og ubeskrivelig vakkert mønster som bukter og snirkler seg oppover, nedover og rundt omkring. Hun løfter fingrene, ønsker å ta på mønsteret, men ombestemmer seg. Det føles ikke riktig, føles ikke som hennes oppgave.  Men det føles riktig å følge mønsteret. Lett og ledig begynner Marita på sin vei gjennom gangen.