Selv om Marita ikke aner hvor hun er eller hvor hun er på vei, og selv om hun er Gud vet hvor langt under jordens overflate, kjenner hun seg optimistisk. Det er noe med stemningen her nede som løfter henne. Selv om hun er omgitt av stein, stein og atter stein, og selv om lyset er svakt, kjennes det som om hun vandrer i skogen. Det er et svakt vinddrag i luften – Marita skjønner det må være innbilning – men det lukter skog, og steinen under føttene hennes kjennes myk og behagelig. Hun stopper og tar på underlaget med hendene. Steinen gir svakt etter under fingrene hennes. Steinen er faktisk myk. Marita tar av seg skoene. På sokkelesten kjenner hun hvor behagelig steinen er, det er som å gå på den fineste gresseng. Med skoene i hånden fortsetter hun fremover.

En stund senere ser Marita gangen slutte i det fjerne. Etter hvert som hun nærmer seg ser hun at det ligger en stor hule i enden av gangen. Ved inngangen blir hun stående og se nysgjerrig. I motsetning til hulen en hun kom hit i, er den enorm og opplyst. Fra taket kommer det et funklende lys, og vegger og tak har en lys blåfarge som får henne til å føle seg rolig og trygg. Hulen er helt tom, bortsett fra gjenstanden i sentrum av hulen som Marita føler seg dratt mot. Med en blanding av spenning og fryd begynner hun å gå mot gjenstanden.